På Tiger foregår en evig, intens, men for all del, underholdende kjekling om hva som er bra / ræva punk og ikke minst om hvorvidt dette eller hint fortjener å kalles punk i det hele tatt.

Når bandnavn med «Youth» føyd inn på slutten skal finne sin rette plass i Tigers hyller, er det jo langt fra urimelig at tankene våre sendes til støyrocken ved Sonic Youth, hardcoren ved Reagan Youth eller reggaen ved Big Youth, og at nykomlingen etteraper en eller flere av disse på et eller annet vis. Bak William Doyles alias East India Youth gjemmer det seg derimot et helt annet fenomen.

Allerede i «Year of the Monkey» skrus både den kalde og den varme krana på; myk synth i en slags godartet brytekamp med hakkete støybokser. Det høres merkelig ut, og det er det. Visk ut alle forutinntatte forestillinger, for i fotsporene til introen følger baroque pop, radiosignaler, DJ­scratching, midi­musikk og hvem vet hva. Bak de uniforme låttitlene på «Enjoy Your Rabbit» hviler ingen struktur, men det er en eller annen heksekunstig Sufjan­berøring som ror det hele trygt i land, og som bærer fram det kinesiske dyrtegnkonseptet.

Tradisjonen tro takker Tiger høflig nei til å være med på Record Store Day av den enkle grunn at vi synes menyen er preget av for mye oppgulp og gamle reutgivelser. Spesielt når det slippes så mye bra nytt og kortreist utafor Record Store Day-maskineriet!

Ulmebrann: Musikkmiljøet rundt Tiger og Fysisk Format er en film om punk/støyrock undergrunns scenen i Oslo. Det er et innblikk i miljøet, hvordan det er å drive platebutikk og tanker om fremtiden til musikkindustrien. Med innslag fra Haust, Årabrot, Lasse Marhaug m.fl.

Når østavinden blåser og tverrometeret på Tiger måler "sur punk", føler vi at den krampaktige livsbejaelsen til Bob Hund er passé for flere sammenbrudd sida. Så seiler det overnevnte bandets gitarist Conny Nimmersjö inn med en soloskive som er veldig bra, uansett hvordan en vrir og vender på det.

Saksofonist / klarinettist Frode Gjerstad har holdt det ekte sida søttitallet og sto i front, og iblant nærmest aleine, i kampen for å bygge opp ei scene for improvisert jazz i Norge. First Detail er en litt spesiell klassiker, da den faktisk ikke er gitt ut før for noen små uker sida. Disse opptaka er fra før de første ordinære Detail-utgivelsene, og har ligget på modning hjemme hos Gjerstad fram til nå.

Vi innbiller oss iblant at vi liker metalen vår best normert: monoton, med blastbeats, tremolo-gitar og skrikete vokal - til nød med en og annen spooky synthintro. Men så harru Dødheimsgård vøtt! Kan en høre for seg Ian Gillan Band spille Darkthrones Total Death, og samtidig forestille seg det som en bra ting?

Ukas spilleliste står i tigermetallens tegn!

Göttemia har sluppet en split og slikt, dann og vann med ujevne mellomrom sida tidlig 2000-tall. De har holdt seg til en oppskrift som ikke kan gå spesielt dårlig: uhøytidlig, kjapp og energisk punkrock, der musikken ikke drukner i humor, tant og fjas (som på sin side finnes i rikt monn).

En real fullengder - bandets første - er på trappene, men for å korte ned ventetida dropper de EPen "Trigger Happy Fat Family Album", sjølsagt med et utsøkt bildebilag fra livet i de østfoldske skoger.