Uniform Choice var av de første banda som hang rundt idet amerikansk hardcore for alvor blei etablert som en særegen disiplin på første halvdel av 80-tallet. Scena i Orange County, hvor bandet trådte sine barne-converse, fortonte seg nok litt for ofte som en mashup av Warriors og American Pie-filmene, iallfall sammenlikna med de europeiske anarkist-vegan-kollektivene. Som en konsekvens av dette inntok UC et fast straight edge-standpunkt, noe som gjenspeiles både i tekstene og den forrykende energiske musikken.

Bandet holdt koken en liten tiårsperiode og gav ut noen udiskutable perler før Screaming For Change, men dette er altså rosinen i soyapølsa: kjapp, stilrein og sinna hardcore, fra ei tid hvor kunstens regler blei skapt. Viktigst av alt høres det jæskla fresht ut den dag i dag.

Deler av staben på Tiger liker å se på seg sjøl som tøffe rockere, som ikke lar seg rive med av alskens elektronisk hipsterræl. Men iblant så sniker det seg noe inn gjennom sprekkene i rustninga og treffer noen spots vi har antakelig har godt av å føle på. Jaakko Eino Kalevi er noe slikt.

Fra sin operasjonsbase i en forlatt misjonskirke i Värmlandsskogene er sjølveste Årabrot i dag tilbake med en ny symbiose av avantgardistisk heavy, hysterisk hardcore, seig noise og generell fuck-deg-og-dine-forretninger-attitude i EP-format.

Vi fortsetter vårt korstog for å spre Den Gode Musikken med en ny spilleliste: Elektronikk & Beats!!

Plutselig dukket det opp et skikkelig likandes tiltak her! En hemmelighetsfull gjeng fra Rødtvedt i Oslo har startet en ny label slipper en plakat og to meget spenstige kassettutgivelser: Den tredje skiva i Snöras trilogien byr på sjelevrengende, intens og arty lofi screamo og Prinztronix lager ultratight, rå og analog elektronisk musikk.

Sjupersoners-orkesteret Beglomeg har, gjennom sagnomsuste konsertopptredner og to bemerkelsesverdig solide tolvtommere, på få år bygd seg opp hørensagen som noe helt særegent.

Jasså du, din krampaktige electronica-hipster; "Faith No More var bedre med Chuck Mosley på vokal, og har ikke gjort noe interessant sida We Care A Lot i 1985." Vel, stikk og dynk skjegget ditt i bållukt-parfyme og pell deg til Berlin, din dott, for du tar feil.

Ja, tiden går! Vi husker fremdeles øyeblikket når Youth Pictures of Florence Henderson egenhending leverte sine første skiver på Tiger for nøyaktig ti år siden. Skiva var ble ut på bandets egen label How is Annie og hardcorebandet Desperados Dead Letter Records. Vi hadde blitt varslet om at dette var store greier. Om innpakningen (signert Kjersti Solbakken) var sitt første i sitt slag i Norge vet vi ikke, men det føltes slik: Wow! CD i kartongcover - ikke sånn jewelcase drit! Ubestrøket papir - ikke sånn glossy greier! Ah, booklet med håndsydd rygg! De nostalgiske bildene, skrivemaskinfonten og cutup tapetmønster fanget perfekt musikken. Litt knirkete Mum elektronikk, deretter vindpust av i inderlig emo som etterhvert reiser seg med grandiose post-rock vingeslag.

Det er noen få sjangre forunt å skape moralsk forargelse bare i kraft av navnet sitt og indierock er fremst i rekken av dem. Kanskje fordi indierock ikke bare er et spørsmål om musikksjanger, men om politikk og personlig integritet?