Stikkordarkiv: ansattfavorittene 2018

Jørns topp tre album fra 2018

Han spiller kanskje i et rockeband oppkalt etter slemmebilen i Flåklypa (Boomerang Rapido) men ellers er Jørn livets glade sjappegutt. Du ser ham ofte med tralla (eller sjappebikkja Billie) rundt i Oslos gater, bærende på plater fra Diger Distro ut til butikker i hele byen.

Rongeur – An Asphyxiating Embrace

Riff-bonanza fra Oslo og metal-alibiet mitt på topp 3. Har spilt denne back to back flere ganger og åpningsriffet på Weltschmerz er alltid like velkomment. (Bonus-fakta: jeg klarte å overbevise Eivind om at de het Rongeir da de startet opp, ettersom to av medlemmene het Ronny og Geir)

Rolling Blackouts Coastal Fever – Hope Downs

Herlig indie-rock fra Australia. Bevis på at ting ikke trenger å låte originalt for å låte friskt.

Les Big Byrd – Iran Iraq IKEA

Albumet jeg har gledet meg til siden de begynte å droppe singlene skuffet ikke på noen som helst måte. Litt av krauten fra tidligere er borte og har blitt erstattet med mer psych og mer pop.

Eriks topp tre album fra 2018

Erik sjonglerer tjenestegjøring som arbeidskar på Tiger med å være forkjemper for distriktsmusikk gjennom plateselskapet Rural Rebel Rock, rockefestivalen Fjellparkfestivalen og sitt eget band Føkkefjord.

Negativ – Projections 

Oslos helt egne hardcorehelter har hatt sitt beste år hittil med USA-turné, flere Europa-konserter og ikke minst: denne mini-LPen. Middels tempo punk, men med en makset følelse av uhygge og mistilpasning. Årets låttittel har de også: “Manarchy”. Drar i studio på nyåret med Jonah fra Career Suicide og Fucked Up, så da er nok en av tre favoritter i 2019-kåringen klar allerede.

Pää Kii – Jos huonoo onnee ei ois mul ei ois onnee ollenkaan

Etter en veldig undervurdert debutplate i 2012, har det vært stille ganske lenge fra Pää Kii. Plutselig kom det ny plate i høst, og det er mer av det samme gamle: mesterlig utført powerpop, garasjerock og 77-punk med betraktninger om litt av hvert på finsk.

Amyl & the Sniffers – Big Attraction & Giddy Up

Direkte og pubbrun punkrock, med strek under rock. Amyl & the Sniffers råkjører gjennom snaue tjue minutter med såpass selvtillit at man sitter igjen med en følelse av at de skitne Melbourne-sidegatene deres bør være hovedstaden i hele verden. Arrogant og stilig, eller bare som vokalisten synger i åpningslåta – kanskje årets beste strofe: “People look at me like I’m a hooker / but I just wanna be a venue booker”.

Eivinds topp tre album fra 2018

Eivind er den grafiske magikeren og brillekledde økonomiske oppsynsmannen på huset. Nitidig arbeid foran dataskjermen krever musikk av en ekstraordinær karakter, og her er Eivinds beste plukk fra platehyllen av året.

Snail Mail – Lush

Sårbar indie-rock med gripende og ærlige tekster presentert av en unik og frisk stemme.

YOB – Our Raw Heart

Etter nesten å ha møtt døden slo YOB med vokalist Mike Scheidt i front, tilbake med sitt sterkeste album til nå.

Deafheaven – Ordinary Corrupt Human Love

Med enda større melodifokus en tidligere traff Deafheaven skikkelig i år med sin deilige blanding av black-metal, britpop og post-rock. Det perfekte soundtracket til å vandre endeløst inn i en nydelig sommernatt.

Ingrids topp tre album fra 2018

Ingrid er motoren i den bekledningsorienterte og vinylpressende delen av Tiger: nemlig Digertrykk.

Her er mine topp tre musikalske favoritter fra 2018 – alle er band som leverer fantastisk både på skive og på konsert.

Frøkedal – How We Made It
“Vakker og finstemt indiepop som føles personlig og genuin.”

Leonov – Wake
“En fantastisk miks av gammelt og nytt, gitarrock og metal. Som Cranes, Slowdive og Cult of Luna i en og samme skive.”

Great News – Wonderfault
“En energisk skive full av poplykke som alltid får meg i godt humør!”