1. Liturgy – Origin of the Alimonies (2020)
Jeg husker jeg ble kjent med Liturgy en liten stund etter at de slapp «Aesthetica». Det var jo en liten kontrovers knyttet til Hunt-Hendrix’ filosofiske essay «Transcendental Black Metal» på den tiden, men jeg synes ærlig talt at hun på mange måter klarte å treffe godt i analysen sin og at ambisjonene hun satte seg fore var utrolig inspirerende. De påfølgende albumene, «The Ark Work» og «HAQQ» har på hvert sitt vis vært steg mot kulminasjonen i årets «93696», som jeg setter utrolig høyt og som vokser på meg fremdeles. «The Origin of the Alimonies» er nok ikke det beste albumet i denne perlerekken, men for min del har det vært til stor inspirasjon og det spilte direkte inn på arbeidet vårt med «Brefjære». Albumet er en konfrontasjon mellom black metal og klassisk musikk som er gjort på en virkelig original måte, i samarbeid med et eksperimentelt samtidsensemble. Instrumenteringen ligner ikke på noe annet, formmessig er det virkelig mye bra og interessant – selv om det faller litt sammen mot slutten. Tematisk er albumet en alternativ skapelsesmyte i en slags operaform, et grep som vi skamløst lot oss inspirere av med «Brefjære», som er et mini-oratorium, et mytisk, narrativt musikkdrama.
2. Dolly Parton – Jolene (1974)
De siste par årene har barna mine vært oppslukt av Dolly Parton – og spesielt låta «Jolene» fra albumet med samme navn – noe som har ført til at jeg har hørt veldig mye på noen av albumene hennes. Samtidig som jeg jobbet med låtene til «Brefjære» gikk dette albumet på repeat i bilen, og jeg hørte podcasten «Dolly Parton’s America», som jeg anbefaler alle å høre på. Dette albumet er veldig variert og det som jeg liker spesielt godt er det overaskende dype og mangfoldige lydbildet som de ofte ganske enkle melodiene og tekstene er kledd i. Det er et skikkelig studioalbum, med fantastiske musikerprestasjoner og nydelig lyd. Produsenten virker å ha ønsket å ta disse enkle sangene og legge lag på lag med instrumenter oppå akkordskjemaene og fylle inn nesten over alt med små bevegelser og teksturer. Og Dolly Parton sin stemme er særegen, var og kraftfull. For en låtskriver. At det går an å lage et album med to så enorme singler, både «Jolene» og «I will always love you» er smått utrolig.
3. Glenn Gould – J. S. Bach. Goldberg Variations (1981)
Glenn Gould er en legendarisk kanadisk pianist som slo gjennom med sin første innspilling av Bachs Goldberg-variasjoner i 1955. Kort tid før han døde spilte han inn en ny versjon av det samme verket, som er helt, helt annerledes enn det første. Begge to er vakre og viser hvilken fantastisk musiker Gould var – og hvilket enormt spenn som finnes i mulige fremføringer av Bachs komposisjoner. Dette albumet – eller innspillingen – har betydd mye for meg, ettersom jeg fikk låne en filmet versjon av studioinnspillingen på VHS av pianolæreren min da jeg var kanskje rundt 10-11 år. Jeg ante ikke at det gikk an å spille på denne måten, som jo den dag i dag fremstår temmelig eksentrisk, men samtidig nydelig og uttrykksfullt. Kompositorisk er det jo, selvsagt, noe helt for seg selv. Et ganske enkelt musikalsk tema blir introdusert i arien, og utbrodert og utforsket gjennom 30 variasjoner i et strengt mønster, hvor temaet til slutt bare kan anes i det musikalske villniset, før det lander tilbake på hovedtemaet.
4. Mew – Frengers (2003)
«Frengers» og «The Glass Handed Kites» er to album som var med på å definere musikkinteressen min tidlig i tenårene og som jeg stadig vender tilbake til. Det er vanskelig å sette det ene over det andre, de har vidt forskjellige kvaliteter og der TGHK nok er det beste albumet, har «Frengers» de beste enkeltlåtene. Lyden, stemningen og melodiene på «Frengers» er unike. Emosjonell pop-rock som makter å kombinere umiddelbar melodiføring med kompleksitet i rytmikk og arrangementer. Dette er noe jeg strekker meg etter som låtskriver. Jeg vet (og har fått høre fra andre) at inspirasjonen skinner godt gjennom på enkelte partier på «Brefjære», noe jeg lever helt godt med. Kall det gjerne en liten musikalsk hyllest.
Nb! På Spotify har bandet eller noen andre, åpenbart av en grunn som ikke kan kalles annet enn patetisk, kynisk og anti-kunstnerisk, inkludert radio-editen av «Comforting sounds» først på albumet. For det første burde denne editen aldri vært laget, og for det andre ødelegger den albumets følsomme helhetskomposisjon. Hopp over radio-editen og begynn på åpningssporet «Am I Wry? No».
5. Sara Parkman – Eros. Agape. Philia. (2022)
Dette albumet ble gitt ut etter at vi var ferdige med å spille inn «Brefjære», men jeg tar det med likevel ettersom det uten tvil er fjorårets beste album for min del – og på mange måter føles det på mystisk vis som en slags inspirasjonskilde likevel. Det er svensk, folkemusikkbasert pop med tidvis tunge elektroniske elementer. Da jeg hørte det første gang – og når jeg hører på det igjen nå mens jeg skriver – blir jeg slått i bakken over hvordan det på så mange måter lykkes i alt det jeg setter høyest ved det å lage musikk, eller mer spesifikt, ved det å lage album. Det er en helhet med et tonn av variasjon i stemning, tempo, tonearter, klanger, instrumentering og melodier, samtidig som alt hører sømløst sammen, med en begynnelse, midtdel og slutt. Vokalprestasjonene er til å miste pusten av. 10/10. Et perfekt album.
