10 postrock/postmetal favoritter fra Caves of Steel

Idag slipper den Oslo-baserte postrock trioen Caves of Steel albumet Path To Ground, en skive som fort kan bli en favoritt blant kjennere av sjangeren. For å markere slippet inviterte vi dem til å by på sine favorittskiver innen postrock/postmetal krysningspunktet:

Svalbard - It's Hard to Have Hope
Sinnafeministisk post-hardcore med en god dose brutal svartmetall. Rett frem, full gass, ingen metaforer eller tvetydigheter. Deilig forfriskende.

Red Sparowes - At the Soundless Dawn
Denne platen ble laget i 2005, som er et veldig godt år for instrumental rocken. Bandet tar mye fra Constellation-bandene, men klarer å skille seg ut. Tittelsporet er vel noe av det beste som er laget innen sjangeren og innholder alt sjangeren har å tilby. Håp og fortapelse.

Explosions in the sky - Those Who Tell the Truth Shall Die, Those Who Tell the Truth Shall Live Forever
Det kunne også vært fristende å ha med The Earth Is Not a Cold Dead Place, som kom to år senere og som har blitt brukt som soundtrack i hundrevis av serier og filmer. Men førstnevnte er bedre fordi den er såpass møkkete og har en unik energi. De er kanske ikke så skumle som GYBE!, men det skjer mye.

Toundra - (II)
Toundra har alltid hatt solid teft for melodi og dynamikk, godt kombinert med en liten snert av spansk lekenhet.

Mogwai – Central Belters
Jeg har vært fan av Mogwai siden de startet opp på midten av 90-tallet og det var vel de som introduserte meg for konseptet med rockesanger uten vokal. Central Belters er en samling fra bandets utgivelser og har faktisk ikke en svak sang. Kanskje ikke så rart når det er en best of, men platene til Mogwai kan variere litt og jeg synes det er interessant å høre nye og gamle sanger samlet på et sted. Det viser at bandet har utviklet seg, samtidig som de alltid høres ut som Mogwai.

Spurv – Myra
Vi har alltid vært fascionert av Spurv og ble tatt helt på senga da de ga ut «Blader som faller til jorden og blir til nye trær». Jeg synes likevel at deres siste utgivelse, Myra, er deres beste. Gode sanger og god produksjon, passe pretensiøst og monumentalt.

ISIS - Panopticon
Denne skiva trenger ingen introduksjon. Bokstavelig talt. Den har ingen, bare bryter ut av ingenting som en tidløs urkraft. Selve målestokken for resten av sjangeren.

USA out of Vietnam – Crashing Diseases & Incurable Airplanes:
Det var faktisk Inge som introduserte meg for USAOOV. Dette er et band som bare har forsvunnet etter denne utgivelsen, men plata er helt genial. Det virker som de har brukt øvingslokalet som basis for innspillingene og det høres hjemmelaget ut, men veldig stort og direkte.

Made Out Of Babies - The Ruiner
Sludgete støyrock og galskap. Cult of Luna introduserte Julie Christmas for et bredere publikum med det strålende samarbeidsprosjektet Mariner, men det er verdt å grave dypere i katalogen.

Do Make Say Think – Stubborn Persistent Illusions
Denne plata kom ut I 2017, nesten 10 år etter deres siste plate. Her er DMST tilbake mer intelligent enn noen gang og her får vi rare rytmer, fine melodier og masse energi. Det er ikke lett å lage en perfekt instrumental plate, men her er vi veldig nærme.