IDIOSYNCRASY

«2. februar 2024 utgir jeg mitt andre musikkalbum basert på arkivopptak fra barndommen, tretten år etter debuten This is autism. (2011). Jeg har jobbet mesteparten av mitt voksne liv som filmskuespiller. Noe av det som fascinerer meg med film, er hvordan man kan ta mange ulike versjoner av en scene filmet fra ulike vinkler, og klippe det sammen til en ny helhet som føles organisk og levende. For meg er dette selve magien ved film, når små biter av virkelighet stokkes om og settes sammen til en ny virkelighet, til en slags «mosaikk av tid», som filmskaperen Andrej Tarkovskij kalte det.

På mitt nye album IDIOSYNCRASY har jeg prøvd å lage musikk etter samme fremgangsmåte, basert på lydopptak jeg gjorde i barndommen. Jeg har prøvd å være musikkprodusent for en kvisete tenåringsversjon av meg selv. Som tittelen antyder, forsøker jeg å fange det særegne, rare, og noen ganger pinlige, ved å prøve å finne ut hvem man er og hva man liker. I oppveksten tok jeg opp ting på kassett hele tiden. Det kunne være alt fra tulleradio og fuglelyder til riff på gitar. Noen ganger sto kassettspilleren på «record» uten at jeg var klar over det. Jeg har funnet bånd som dokumenterer hverdagslivet hjemme på 80-tallet, for eksempel en krangel med min søster mens mamma lager middag i bakgrunnen. Jeg har mange hundre slike kassetter fra perioden 1981-1999.

Som voksen har jeg hørt gjennom alle kassettene og katalogisert dem, som en utgraving av min egen musikalske oppvekst, for å prøve å forstå hvem jeg var da, og hvem jeg ville bli. Jeg har valgt ut noen lydfragmenter jeg vil bearbeide i en fri kreativ prosess hvor det meste er lov, bare det opprinnelige opptaket er med i en eller annen form. På komposisjonen Norwegian Pastoral har jeg for eksempel lagt sanger jeg synger for min far i 1981 oppå en skisse jeg lagde i 1998, og så har jeg vært produsent for denne 3-åringen/19-åringen i 2023.

Min musikksmak spriket i alle retninger da jeg vokste opp, og derfor gjør det nye albumet det også. Denne gangen har jeg med tenorsaksofonist Petter Wettre og en strykekvartett som spiller arrangementer av komponist Eivind Buene. Dette er nok litt inspirert av Keith Jarretts forsøk på å blande jazz og klassisk på 70-tallet (f.eks. Expectations fra 1972 og Arbour Zena fra 1976). Andre inspirasjonskilder for denne plata er jazz fusion fra 80- og 90-tallet, Todd Rundgren, Herbie Hancock, Joni Mitchell, King Crimson, Steely Dan, Sonic Youth, Motorpsycho m.fl. Mange av opptakene denne gang er fra 90-tallet, så det er et avtrykk fra den tida også, i form av grunge, trip hop osv. Jeg ser ofte tilbake på tidligere livsfaser og prøver å forstå hva som var soundtracket i livet mitt akkurat da. Forhåpentligvis er dette albumet som en tidsmaskin som kan sende deg på kryss og tvers i musikkhistorien.» -

Anders Danielsen Lie