Bittarheden

Høsten 2009 utga de forsøksvis troende guttene i Happy Dagger (Hermann Broder, M. Angstelsen, Den Triste, Erik Equinox og Stenseng) sin engelsksproglige debutplate Songs of Shame. Hvor førte deres smale sti videre? Spørsmålet var påtrengende.
I horisonten skimtedes jødedom, jomfruer og jordslighet, og endog ble planer lagt for et album med tekster på riksmål. Men alt dette ble forpurret av en rekke viser på den mektige Dalane-dialekten, riktignok under påvirkning og etter trusler fra Ørsdalens myteomspundne platemogul og kvasihebreer Abraham Samuelsen (direktør for Eutykus Records).

Låtmaterialet kom til i en misantropisk og kreativt eksplosiv periode på senåret 2009, og allerede i januar 2010 dro guttene til en sliten og kald gammel villa i Sverige for å spille inn albumet Bittarheden. Med unntak av en konsert ved Egersund Visefestival i juni samme år, ble sangene kun ved én anledning fremført i hovedstaden. Siden har de samlet støv.
I enkelte miljøer har dog Bittarheden-platen opp gjennom årene vokst i status og renommé, og det er derfor med glede og hosianna-rop at den nå utkommer på vinyl, etter kun å ha vært tilgjengelig på CD-R (i 77 eksklusive eksemplarer) og (for datakyndige) på internettjenesten SoundCloud. Happy Dagger vil også legge frem materialet «live» i Flekkefjord, som riktignok ikke ligger i Dalane, men allikevel har noe av det samme kuperte, karrige landskapet som minner så intenst om Jødeland.

Dalane (for de uinvidde: samlebetegnelse på de fire kommuner Bjerkreim, Eigersund, Lund og Sokndal lengst syd i Rogaland) er et distrikt med stolte bedehustradisjoner og dyp pietisme i luften, hvorfra kommer noe av dette mørket som er dystrere enn selv nittitallets satandyrkelse, men samtidig rensende som svovel på et blødende sår.
Denne dysterheten, og ja, bitterheten, gjennomsyrer tekstene på Bittarheden, både i Den Tristes selvmedlidende ballader og Hermann Broders enda mer selvmedlidende skrangleviser. Platen kulminerer i det ni minutter lange eposet «Min gamle kristne venn», der alt håp, alt kristelig og godt, kollapser, og man ender opp på den legendariske (nå nedlagte) Oslo-puben Elm Street; det nytes tysk urtesprit (sjelden vare i Dalane) og endog hardere rusmidler.

Bittarheden-albumet endte uansett opp som en forkvaklet visesamling, fremført av fallerte glamrockere med Messias-/Vreeswijk-komplekser og en forkjærlighet for støyrock, et vesen vokst sammen av frø fra Berentsen bryggerier, patetiske profetier, Tønes, Jokke og Job. «Slik kan det gikk,» som vår venn Zito ville ha sagt.

I 2014 slapp Happy Dagger More Songs of Shame, en åpenbar oppfølger til debutplaten, men der guttene var fullstendig overrumplet av jødefascinasjonen som hadde plaget dem helt siden Bittarheden ble ferdigstilt. Idag sjangler disse triste sønner fremdeles videre, fortsatt søkende etter tro og billig rus, og med mottoet «Kick ass, high five, fuck meg, shalom». Be for oss.