Nettbutikken

Sjappesnakk: Espen T. Hangård

Skrevet 8. februar, 2019 av

x

Den nye plata heter «Elementær» og den forrige «Primær», og du kaller dem «companion releases». Finnes det en kontinuitet i albumene, musikalsk så vel som tematisk, og hva er den i så fall?

Da jeg starta soloprosjektet lagde jeg masse musikk uten tanke på at det skulle gis ut. Alt var lov, og det var veldig gøy å prøve ut nye måter å tenke og strukturere musikk på! Og ikke minst fikk jeg en bra boost av å bruke andre instrumenter. Synthene og sequencerne gir en helt annen estetikk enn jeg har jobba med før, og så har de ganske omstendelige grensesnitt sammenlikna med en gitar! Sjøl om jeg tenkte på prosessen som bare moro og full frihet underveis, bestemte jeg meg for å være disiplinert og gjøre alle låtene «ferdige». Med det mente jeg at jeg skulle kunne spille låtene for en kamerat uten å måtte ta forbehold som «her mangler det noen akkorder» eller «denne låta må mikses på nytt», osv. Take it or leave it, her har jeg gjort mitt beste, liksom. Hvis det suger, så er det bare min skyld, hehe!

Resultatet var i alle fall at jeg etter hvert hadde masse gjennomarbeida materiale i en skuff. Og da låtene hadde ligget sånn noen år og jeg fikk litt avstand til dem, skjønte jeg at en del var mer enn bare utprøvinger. Kjetil på Galleberg Forlag nevnte for meg at han var interessert i å gi ut musikken min, så jeg gikk igjennom arkivet og gjorde et utvalg. Ca 1/4 av låtene passerte nåløyet, og vi så at disse ville passe bra som to LP-er.

Sammenhengen mellom platene er at de blei til hulter til bulter over en fireårsperiode. Jeg endte opp med å sortere låtene etter stemning og stil. Halvparten av materialet var råere og mørkere og havna på «Primær», mens den andre halvparten var mer utbrodert og melodisk og kommer nå ut på «Elementær». Når det gjelder titlene, så henspiller «Primær» og «Elementær» på at dette er tidlige arbeider i prosjektet, uten at det innebærer noen nedvurdering av dem. Jeg synes det er en kul rekkefølge å slippe den forholdsvis «primitive» plata først, og så åpne opp litt på nummer to.

Espen, du har holdt på med en liten av ulike musikkuttrykk. Hva fikk deg til å gå videre fra for eksempel metal (Altaar) inn i electro-verdenen som «Elementær» og «Primær» beskjeftiger seg med?

Det var en overlapp i starten der, soloprosjektet oppsto mens jeg spilte i KILLL, Altaar, Diskord, NunFuckRitual og She Said Destroy. Kanskje electroen kom ut av en underbevisst trang til å lage noe som var veldig langt unna metall? Og så blei jeg kronisk sjuk for ti år siden. Jeg prøvde å holde det gående noen år med flere band, faste øvinger, masse konserter, innspillinger osv, men det blei tydelig at det var uforsvarlig å fortsette sånn, jeg sleit meg rett og slett ut. Det var mye lettere å tilpasse solo-jobbinga til helsa, så da blei det hovedprosjektet.

Og bortsett fra alt det der praktiske, så har jeg jo alltid digga elektronisk musikk. Fra breakdance-feberen på 80-tallet med Break Machine og Afrika Bambaataa, litt seinere New Order, Depeche Mode og Nitzer Ebb, og etter hvert WARP-greiene og Drum’n’Bass på 90-tallet.

Hvilke artister bør man sjekke ut om man digger «Elementær»?

Mens jeg lagde de to platene hørte jeg mye på DMX Krew, Ceephax, Dave Monolith, The Tuss, Cylob, Photodementia og Bochum Welt. Alle lager fet Acid/Braindance/Electro og har gitt ut plater på Rephlex-labelen. Og så gikk det mye i den über-funky electroen til Drexciya. Et absolutt must! Av mer kjente navn så gjelder jo alltid de fire store på Warp – Squarepusher, Aphex Twin, Autechre og Boards of Canada. Og Kraftwerk, selvfølgelig. Ellers har vi noen skandinaviske guruer som holder på for tiden – sjekk ut EOD fra Trondheim og svenske Rolando Simmons!

ESPEN T. HANGÅRD PÅ TIGERNET

Foto: Carsten Aniksdal

Stikkord: , , ,


Ukas Klassiker: Adolescents – Adolescents

Skrevet 7. februar, 2019 av

En gang i blant er det ikke noe annet å gjøre enn å trekke fram det eneste «Blue Album» vi på Tiger bryr oss noe nevneverdig om, nemlig Adolescents’ klassiske debutalbum fra våren 1981. Enten du digger av nyere band som nikker i deres retning, som Night Birds eller Oslos egne Purple-X, eller du har spilt GTA og lurer på hvem som har den feteste låta på Channel X der, eller du bare er på leit etter noe djevelsk punk som rett og slett ripper – stopp nettsurfinga akkurat her, og lytt og les videre.

Brødrene Agnew, den ene kun 16 år, spiller dreadsfletta av så godt som all annen hardcore ’81. Tekstene er poetiske i sin enkelhet, enten de dyrker sosialt utenforskap som i «I Hate Children» og «No Friends», eller når de går motsatt vei og kritiserer mangelen på fellesskap i den voldelige L.A.-punkscenen i «Rip It Up». Eller når de faktisk hyller det djevelske fellesskapet de allerede har i klassiker-låta «Kids of the Black Hole», et episk symposium på fem minutter med mørk, gloom-kledd California-punk.

Nødvendig i enhver platesamling med målsetting om å være skitten og snørrete.

Adolescents på Tigernet

Stikkord: , , ,