Stikkordarkiv: garage

Sjappesnakk: Boomerang Rapido

De raske rockerne i Boomerang Rapido dukket like raskt opp på blokka da ukas sjappesnakk-planer skulle legges. Førsteskiva, “Rises Again”, kommer tross alt på fredag og vil antageligvis slå ned som et før og etter i reinspikka, nåtidig err-o-se-kå her til lands. Ettersom gitarist Jørn også er å finne bak Tigerdisken, og intervjusituasjonen fort kunne blitt klam og litt halvflau, tok bandet saken i egne hender og stilte hverandre ett spørsmål hver.

Gaute spør: Hvilken låt på albumet synes du var vanskeligst å spille inn?
J: Paula Schultz. Fikk meg en real vekker da det ble påpekt at det jeg hadde sunget på konserter i over to år ikke var i nærheten av rent, og vi måtte gjøre om hele vokalmelodien i det siste partiet.
OF: Å endelig spille inn Ballin’ var en merkelig følelse etter den ble øvd inn på de aller første øvingene. Vanskelig å gi slipp.
K: Pass

Ole Frederik spør: Hvem lukter best i bandet?

J: Knut dukker ofte opp på øving (og i studio) og lukter nyvaska. Totalt unødvendig i et klamt øvingslokale.
Honorable mention: Til tross for at han svetter mer enn resten av oss til sammen, lukter Ole Frederik sjeldent vondt. Godt jobba!
G:Aner ikke, ikke meg ihvertfall. 
K: Pass

Jørn spør: Hva var det morsomste med å spille inn album?

G:  Drikke øl og baksnakke dem som spiller inn. + kicket av å høre låten komme sammen når alle tracksene er ferdig!
OF: Å være ferdig med trommetracket og å drikke øl såklart.
K: Pass

Knut spør: Hvem i bandet har best stagediving-teknikk?

J: Hittil har vel ingen av oss stagedivet, så jeg vil si det er total mangel på teknikk på hele gjengen. Med mindre noen har øvd hjemme. Det vet jeg jo ikke.
G: Jeg vil tro Knut, da jeg antar han øver jevnlig på soverommet i tilfellet han får muligheten. 
OF: Hadde det bare vært en åpning for stagedivende trommiser her i verden.

BOOMERANG RAPIDO PÅ TIGERNET

TIGERTIPS: BLACK LIPS – Underneath the Rainbow LP

black lips

BLACK LIPS fra Atlanta, Georgia USA – har holdt det gående siden 1999 og har gitt ut en hel drøss med overraskende bra album i garasjerocksjangeren. Deres utagerende liveshows i kombinasjon med uimotståelige rockelåter har gjort dem både populære og i tillegg yndede hatobjekter og symbolet på en hel stil av nyere band (i mange kretser bare kjent som Burger Records-band – oppkalt etter plateselskapet med samme navn og deres utgivelser). Bandet har fra dag en blandet  alt fra 50- og 60-talls garasjerock, psykedelia til sleazy punk og hint av korny western-tematikk til sin fordel, men det har alltid virket som om drivkraften har vært å skrive veldig fengende låter.

Med 2005-utgivelsen Let it Bloom på In The Red records og etter utrettelig turnering begynte bandet å få bredere oppmerksomhet, og fra og med den falske liveskiva Los Valientes del Mundo Nuevo (bandet påstod hardnakket at den var spilt inn i en bar i Tijuana, Mexico, men det har vel blitt avslørt at den egentlig er spilt inn i studio med John Reis bak spakene) og den påfølgende Good Bad, Not Evil på Vice så sa det pang og Black Lips ble så og si allemannseie.

På sin forrige plate Arabia Mountain tok bandet en frekkis ved å hyre inn den ganske glatte produsenten Mark Ronson (kjent fra Amy Winehouse, Christina Aguilera og en hel del andre sketchy utgivelser på samvittigheten).  Resultatet var ganske enkelt deres suverent mest fengende plate så langt. Kanskje låtene bare var så sterke at selv ikke produsenten kunne få tatt has på dem? Uansett, etter denne utviklingen har vi siden ventet i spenning på at bandet skulle slippe sitt syvende album og spørsmålet var ganske enkelt; kom denne oppfølgeren til å være noe bra?

Black Lips anno 2014 er ikke det samme skitne, urin-infiserte fylleslagsmålsbandet som ga ut Let it Bloom for snart ti år siden. Naturlig nok har det vært en utvikling i soundet deres og de mørke, stygge lo-fi-støyteppelåtene de var kjent for da må man nok se langt etter. De som savner den biten finner nok heller det i band som Thee Oh Sees og Ty Segall og deres likesinnede. Det bandet har klart isteden er å finslipe pop-identiteten. Enkle superfengende låter mer drevet av vokal og basslinjer enn hvinende gitarer og lag på lag med fuzz. Og litt som på bandets litt undervurderte 2009-album 200 Million Thousand, bruker man litt tid før låtene fester seg.

Førstesingelen Boys In the Wood for eksempel virket ved første gjennomlytting som en ganske seig og usjarmerende, blues-aktig affære, men her på albumet skinner den som en av platas virkelige høydepunkter som bare blir bedre og bedre for hver gang. Så så lenge man er inneforstått med at bandet ikke ser seg spesielt mye tilbake på gamle bragder, men heller har funnet seg til rette i sin egen minisjanger av garasje-country eller hva vi skal kalle det, så vil man ha en hel del flotte stunder med Underneath The Rainbow. Bare sjekk ut låta Funny – det blir ikke særlig kooleren enn dette! “Come suck some milk from my tittaaays”!

blacklipsband