Skiva som endret mit liv: Anders fra Beaten To Death

Anders er vokalist i Norges soleklare ener når det kommer til grindcore de siste 10 årene og trofast tigerkunde siden starten. Vi bare måtte høre hva slags skive som har endret hans liv i forbindelse med Beaten To Death’s nye skive “Laat Maar, Ik Verhuis Naar Het Bos”

Det var høsten 1997. Jeg var 17 år gammel og hadde brukt mesteparten av de siste tre årene på å dykke dypt ned i det jeg kunne finne av skiver med svartmetall og teiper med 80-talls nekrothrash. Jeg følte jeg hadde fullført alle nivåer av den nagle- og patronbeltekledde delen av ekstrem musikk. I tillegg var jeg litt lei av tusse-, troll- og skau-fokuset i den norske seksjonen av svartmetallen. 

På toppen av dette hadde jeg et år i forveien slutta å spille i band, delvis desillusjonert av døvheten blant black metallers i Oslo og omegn. Alle skulle være så onde at du nærmest ble forbudt innpass hvis du var en som var litt mer kid enn de andre black metallerne, som også bare var kids på dette tidspunktet. Et par av dem gikk passe hardt til verks for å prøve å få bandet mitt til å slutte å spille. Og jeg tror det funka. Vi ble i hvertfall oppløst. Det var som den norske undergrunnens 90-tallsversjon av nerdene i high school-filmer som får kokos og buksevann av jocksa. Ok, nå har jeg malt et bakteppe her: Sulten på ny musikk, lei av det som hadde opptatt meg mest, generelt skuffa.

I novemberutgaven av Terrorizer magazine  i ‘97 var det en plateanmeldelse som kom til å endre livet mitt. Den var akkompagnert av et intervju. Bandet het Today Is The Day og plata de akkurat hadde gitt ut het Temple Of The Morning Star. Den ukonvensjonelle og okkulte coverarten inviterte i seg selv til videre undersøkelse.

Bandet var frontet av en fyr ved navn Steve Austin som fremsto som en person som hadde levd en ganske krevende tilværelse, og som formidlet at man ikke trengte å lete særlig lenge etter Satan hvis man bare løftet nesa fra svarteboka og tok en kikk på hva som foregikk i samfunnet generelt. Ikke lenge etter kjøpte jeg skiva på Tiger, og dette var en skive som infridde. 

Den var heavy på en måte jeg ikke hadde vært borti før. Det var metal-elementer her, men ikke på den måten jeg var vant med. Gitarsoundet var kjempetungt, skingrende og twangy på samme tid. Her var det repetitive riffmønstre, creepy synth, imponerende, dynamisk trommearbeid og sår, vrælende og illsint vokal.

Innimellom dukket det opp en sørstatsdrawl over vokalen som jeg tilskreiv at bandet hadde hjemmeadresse i Nashville – tjukkeste country-land. Tekstene var ladet med negativitet. Det hvilte ondskap, desperasjon og tristesse over musikken.

Jeg starta jakta på backkatalogen til bandet og fant tre tidligere album, Supernova, Willpower og Today Is The Day, som alle var fylt til randen med fantastisk støyrock. Labelet disse tidligere skivene var gitt ut på het Amphetamine Reptile Records. Jeg måtte selvfølgelig sjekke ut andre artister på labelet og oppdaget en veldig merkelig scene av band som alle hadde sitt utspring rundt starten av 90-tallet og som alle delte en litt uforklarlig vibb, men hvor ingen lignet på hverandre. Her fant jeg band jeg fortsatt elsker, som Unsane, Chokebore, Melvins og Hammerhead. Hva i alle dager var den scena der? 

Det var så befriende å oppdage artister som spente på seg instrumentene sine og hamra laus uten staffasje og leverte musikk som jeg opplevde som vel så aggro, skitten og skummel som musikken jeg hadde vært mest opptatt av inntil da.  Så kan man kanskje arrestere meg og poengtere at det var nettopp det staffasjeløse 90-tallet handla om for de fleste, men for oss som hadde malt oss inn i et hjørne med nagler, brynje, liksminke og flammespytting var dette veldig eksotisk. 

En annen ting som kickstarta med Temple of The Morning Star, som var bandets første album på Relapse Records, var en klokkeren tillitt til Relapse som kvalitetsstempel. Jeg tror jeg kjøpte mesteparten av skivene som kom ut på labelet, selvfølgelig på Tiger, mellom 1997 og 2004.

TITD vekket til live et ønske om å lage musikk igjen, men det skulle gå enda et par år før jeg gjorde alvor av å starte et band som gjorde som TITD: kastet sjangertrohet på bålet og skrev ektefølt musikk med tekster om livet fremfor om nisser og skrømt. Dette skjedde nærmere bestemt etter at jeg overvar en konsert på John Dee høsten 1999 med Today Is The Day, Neurosis og Voivod (FOR EN LINEUP!). Det var en religiøs opplevelse. TITD hadde da akkurat gitt ut skiva In The Eyes Of God, som også er fantastisk og fortsatt står som den hardeste skiva til TITD. Med seg på laget hadde Steve Austin denne gangen Brann Dailor og Bill Kelliher som seinere skulle utgjøre halvparten av Mastodon. 

Etter denne kvelden begynte jobben med å samle sammen et band som på sikt tok navnet She Said Destroy og som var drivkraften min i de neste 10 årene. Jeg følte en så sterk dedikasjon til Temple Of The Morning Star at min første tatovering attpåtil ble en tolkning av platecoveret. Jeg er dermed dømt til å ha okkult sæd tatovert på skulderen resten av livet. Kleint, men jeg forsøker å eie det. 

Today Is The Day holder fortsatt koken selv om jeg dessverre må meddele at Austin & co i mine ører ikke helt har klart å løfte seg opp på nivå med de fem skivene fra 90-tallet, med Temple Of The Morning Star som kronen på verket. Likevel, å gi ut fem suverene skiver på rad er mer enn de fleste band kan skryte av. 

BEATEN TO DEATH PÅ TIGERNET