Skiva som endret mitt liv med Fredrik fra Datarock

The Stone Roses sitt selvtitulerte debutalbum fra 1989 var grunnen til at Madchester ble viktigere for meg enn thrash metal – selv om jeg spilte i Øx og broderen spilte i Paraplegic og Wedan.

Jeg var 12 år, gikk i Vision Street Wear (på grunn av Sepultura), elsket Sabbath, skatet og hang med de litt eldre metal-kidsa, punkerne og gotherne. Men hver lørdag hadde jeg mitt eget nerdeprogram på lokalradioen; Doowutchyalike, oppkalt etter låten til Digital Underground, der jeg spilte gammal og den feteste nye musikken som jeg fikk låne på vinyl av voksne samlere. Alt fra Naked City til De La Soul til Carl Craig.

Og så ut av det blå landet denne sinnsykt fine platen i fanget – med tidsriktig hjemmelaget Pollocks-collage og fet font på coveret – og gjengen på bildene så ut som at de nesten var på min egen alder …men dritgode å spille, latterlig god på arrangement, fantastisk produsert av John Leckie (som også hadde produsert De Press her hjemme) og like tidløs som de var noe helt nytt; 12 minutter lange danse-maxien Fool Gold side om side med Elisabeth My Dear (som var bygget på samme folketone som Scarborough Fair av Simon & Garfunkle) liksom!?! Helt sykt fet.

Så ble det Happy Mondays, Charlatans, Ride, My Bloody Valentine, Inspiral Carpets  (og Flying Saucer Attack inn fra siden) – og det beste av alt var at ingen andre rundt meg hørte på dem.
Så da røk Tube Screamer padalen til fordel for masse klang, phaser, flanger, wha-wha …og baggy jeans.

Fredrik spiller i Datarock som er aktuelle nå med debutskiva Datarock Datarock fra 2005 som slippes på vinyl for første gang nå!

DATAROCK PÅ TIGERNET