Skiva som endret mitt liv med Lasse Marhaug

Vi kjenner ingen som er så hardtarbeidende og så produktiv over så mange felt som Lasse Marhaug. Han er selve personifiseringen av DIY her på berget. Han er kanskje mest kjent som støymusiker under eget navn, i Jazkammer og som SunnO))) assosisert, men han driver også minst to plateselskap (O. Gudmundsen Minde og Pica Disk), er produsent for artister som Jenny Hval og Sverre Knudsen, er fotograf/filmskaper og ikke minst: enmannsmediehus med zina Peronal Best som er aktuelt med nytt nummer nå.

På toppen av dette tok Lasse Marhaug seg tid til å dele historien sin om skiva som endret hans liv:

Som alle andre kids i bygdenorge på starten av 80-tallet så fikk man raskt to valg: å være soss eller metall-fan. Sossen hørte på glatt listemusikk, som på den tiden kunne være Modern Talking, Michael Jackson og Duran Duran, og metal-gutta hørte på AC/DC, Iron Maiden og Black Sabbath. Valget var enkelt. Metallmusikken passet med det som også fenget meg – science fiction, horror og tegneserier. Alt som var absurd, ekstremt og annerledes talte til en guttunge som var understimulert på den trygge norske 80-talls landsbygda. Og med noen få likesinnede kompiser fulgte jeg utviklingen av ekstremmetall utover 80-tallet. Thrash metal kom og “Master of Puppets” satt som et skudd. Men da min kompis byttet Slayer’s “Reign In Blood” til meg fordi han syntes musikken var for drøy skjønte jeg at mitt behov for sterkere saker kanskje var større enn hos de andre, og da Napalm Death kom med “Scum” i 1988 var det ingen tvil om at jeg var alene. Alle de andre metallgutta ristet på hodet og trakk på smilebåndet, mens jeg var frelst. Dette var fremtiden.

På den tiden var eneste mulighet å kjøpe plater å ta hurtigbåten til Bodø og handle på platebutikkene der. Napalm Death ble gitt ut på Earache Records, og i likhet med Road Runner og Peaceville hadde de norsk distribusjon, så jeg begynte å kjøpe (nesten) alt de ga ut. I 1989 oppdaget jeg Autopsy, Carcass, Obituary, Pestilence, Morbid Angel, Atheist og Bolt Thrower. Det var et godt år. Med disse bandene oppdaget jeg en ny verden. Estetikken var likevel forankret i heavy metal-landskapet jeg var vant med, bare skudd opp noen hakk. På våren 1990 dukket det opp en plate i hyllene som skulle forandre det. Justin Broadrick, G.C. Green og deres lydmonolitt “Streetcleaner”.

Jeg hadde ikke lest noe om bandet eller plata. Coveret var et uklart bilde av korsfestede skikkelser mot en oransj flammeaktig bakgrunn. Logoen til Earache bekreftet at det var et trygt kjøp, men de vanlige linkene manglet – bl.a. var det ingen bilder av musikere med langt hår, nagler og patronbelter – ei heller ikke en meterlang takkeliste til alle andre band de hadde spilt og drukket øl med. Likevel fremstod plata med titler som “Like Rats” og “Christbait Rising” som tilstrekkelig ekstrem og kompromissløs. Jeg kjøpte den og verden ble ikke den samme.

Musikken var blytung, faktisk langt tyngre enn bandene på Earache. For dette var ikke death metal. Og Godflesh hadde ikke trommeslager. De brukte det forhatte instrumentet trommemaskin. I metall var det på den tiden utenkelig, det grepet virket utrolig radikalt og fandenivoldsk feil. Det ikke-fysiske aspektet til trommemaskin ga et kaldt maskinelt aspekt, og det virker som gitarene i stedet for å spille klare riff heller gnisset sammen, konstant på vippepunktet til kaos og feedback, som om musikken var på grensen av å rive seg selv i filler. Under dette var det en blytung traktorbass som samlet og drev det hele fremover. Og inni dette var det en vokalist som vekslet mellom desperat roping og en nesten-melodisk synging. Dette var langt fra den trygge horror-verdenen til Obituary og Autopsy, Godflesh sitt nihilistiske sinne føltes forankret i virkeligheten. De tøffet seg ikke. Det var ikke noe påtatt machismo. Ei heller ikke selvsentrert emo-smerte. Det var som Godflesh både ble trykket ned og frigjort av musikken de spilte.

Dette var før internett, jeg kunne ikke søke opp for å finne ut noe om bandet. Det kunne ta tid å finne ut av ting. Dette bidro til effekten at “Streetcleaner” stod alene som et holme midt på havet. Albumet føltes helt unikt. Nå i ettertid kan jeg selvfølgelig se debutalbumet til Justin Broadrick og G.C.Green i en rekke med band som jeg snart skulle bli opptatt av: Big Black, Killing Joke, Swans, Whitehouse, Throbbing Gristle, SPK og så videre. No wave, post-punk, power electronics – Godflesh var en del av en tradisjon, men jeg kom tilfeldigvis inn akkurat da de leverte varene. Noen har også påpekt parallellene mellom “Streetcleaner” og King Crimsons “Red”-album fra 1974, som faktisk ikke er så langt ute som det først virker som hvis man setter de to platene opp mot hverandre.

“Streetcleaner” ble for meg det man kaller et gateway-album. Ikke bare åpnet det opp døren for andre band, men også en måte å tenke musikk på. Det ble ikke til at jeg startet med gitar/bass/trommemaskin (egentlig like bra, for det kom mange elendige kopiband i kjølvannet av Godflesh, allerede året etter ristet jeg på hodet av slappe Pitch Shifter), men følelsen og stemningen i “Streetcleaner” var en stor innflytelse da jeg startet å lage støymusikk samme år.

30 år etter står “Streetcleaner” i solid hylla som en udiskutabel klassiker, og har kommet i remastret deluxe-utgave, blitt spilt live i sin helhet av bandet, og vil garantert være sentral i lang tid fremover. Men hva er plata for meg i 2020? Mye av musikken jeg har hørt på gjennom årene har jeg blitt ferdig med. Jeg hører knapt på ekstremmetall lengre. Men “Streetcleaner” setter jeg på en gang i året, og det er ikke en nostalgitripp, plata holder mål musikalsk. I fjor kjøpte jeg “In Flagrante” av Chris Killip, en klassisk fotobok med dystre sort-hvitt-bilder fra det Thatcher-herjede post-industrielle nord-England i forfall på tidlig 80-tall. Det slo meg at det perfekte lydsporet til boken er “Streetcleaner”, og at Godflesh sine betraktninger fortjener å ses i en større kontekst enn bare det musikalske. Og det er gleden med med de virkelig gode platene, de vokser med deg og får nye betydninger.

Postscript: Godflesh lagde flere gode plater, jeg hørte like mye på “Slavestate” og “Pure”, og deres absolutt beste låt (“Love is a Dog from Hell”) finner man på den obskure samleplaten Pathological Compilation fra 1989.

GODFLESH PÅ TIGERNET