Skiva som endret mitt liv med Sjur fra Little Hands of Asphalt

En av Norsk indies mest særegne stemmer og sterkeste tekstforfattere gjennom bandet Monzano, soloprosjektet Little Hands of Asphalt og julemusikk-supergruppa Sunturns. Han har i tillegg produsert og spilt inn en rekke album fra band som Death By Unga Bunga, Einar Stray, Spurv og Youth Picture of Florence Henderson. Nå er han igjen albumaktuell som Little Hands of Asphalt og vi har fått denne om skiva som endret hans liv.

Det er våren 1998. Jeg er seksten år, har en mislykka skater-karriere, hvor jeg skryter på meg å en gang ha landa en kickflip varial, men fortsatt er usikker på om det er ljug. Fikk meg discman for et års tid siden, drar med meg fem-seks cd’er i Solo-skulderveska, og håper at hun søte i klassen over meg, som jeg overhodet ikke har sjans på, og som riktignok lukter litt for sterkt av parfyme, vil ha den ene av øreproppene når vi tar den litt for lange bussturen hjem. Til det vi kaller en forstad, men som egentlig er skikkelig på landet. “Bor du på felt eller bor du på gård?”

Punk in Drublic, Out Come the Wolves, noen har til og med fått meg til å kjøpe Refused og noen enda drøyere hardcore-greier, men det er egentlig ikke noe for meg. Tiny Tunes, som Roger i klassen tok med seg fra Sverige i niende, og med ett ble mye kulere, selv om det, dessverre for han, var forbigående. Dookie i den grønne jewelcasen, hvor bookleten er helt fillete. Men den er jeg ferdig med, selvfølgelig.

Det er tre måneder senere, og så er jeg plutselig veldig langt hjemmefra. I The Woodlands, en av disse kjønnsløse forstedene med murhus og golfbaner, som ligger i utkanten av alle amerikanske byer. Denne ligger tilfeldigvis utenfor Houston, Texas. Ikke akkurat verdens navle. Men det er ikke Røyken heller. Jeg har bytta ut de hvite, dyre DC-skateskoa med lave svarte Converse,  den alt for store sæggeboksa har blitt til skinny jeans, som fortsatt ikke sitter ordentlig fast på mine manglende hofter. Jeg har blitt ung og sint og hører på Born Against og Minor Threat, til nøds Operation Ivy. Og det de kaller Emo her i Texas, som den eneste venninna mi prakker på meg. Men overhodet ikke på skatepunk lenger. Med ett hederlig unntak – Propagandhi’s How to Clean Everything, som jo står veldig bra til ung-sint-mann-greia mi. 

Og så skjer det noe der, på spor fire, det andre verset. En annen stemme kommer ut av det som ellers er spyttende, nasal polemikk. Med en litt utilpass skjørhet synger han “Waking up each morning with confusion in my eyes. The wind is biting through to wave hello. Seeing my reflection, an exterior of lies. Hope this shaking feeling doesn’t show.” Jeg skjønner ikke så mye av det, men det treffer meg hardere enn den fuktige høststormen som kommer inn fra Gulfen, og siver gjennom bomullsanorakken og sier: 

Hallo?

Hva er dette? Er det poesi? Er jeg i ferd med å bli en sånn fyr som liker poesi? Er alle disse ytre kjennetegnene bare en løgn? Selvfølgelig er de det. Blir jeg voksen nå? Er dette et øyeblikk jeg kommer til å skrive om når jeg er i tredveårene, fordi det forandra alt?

Girls with the greenest eyes. 

The first time you have kissed. 

Our quiet softest sighs. 

A song for all of those who shot and missed

Jeg kommer meg inn i den tørre aircon-lufta, logger meg inn via AOL-programmet. Internett er fullt av stygge fonter i turkis og kaffebønnebakgrunner. Altavista: Finner ut at bassisten John K. Samson, han som synger verset, har slutta i Propagandhi, og starta et powerpop/country-band som heter the Weakerthans. Jeg er usikker på om jeg liker powerpop, og helt sikker på at jeg ikke liker – og ikke kan like – country. Slår hele greia fra meg, men hører på det andre verset på Showdown femten ganger hver dag. Faen, det er kjipt å spole på en discman.

Et par år senere er jeg fortsatt tenåring, men ferdig på videregående og har flytta tilbake til Norge og inn til Oslo. Har Danelectro-gitaren på ryggen, men den Digitech Grunge-pedalen jeg kjøpte samtidig har jeg ikke brukt på en stund. Jeg liker American Football, Pinback og Appleseed Cast, Pavement og Elliot Smith. Svogeren min på 26 pusher musikkhistorie på meg: London Calling, Paul Simon ST, It Takes a Nation of Millions to Hold Us Back, Another Green World, Heart Like A Wheel. Alt jeg veit er at jeg ikke veit noenting.

Rusler innom Tiger, sånn som vi alltid gjorde når vi var i byen og forsøksvis skata. Står og blar, har tatt ut en tohundrelapp som jeg har tenkt å bruke på Low Level Owl vol.2, men den er de tomme for. Noe kluss med importen. Blar bakfra for en gangs skyld. Weakerthans, ja. Hva var det igjen? Leter febrilsk i minnet, som er så feilbarlig. Å ja, andre verset på fjerde låta på den Propagandhi-skiva! Det er fullt i lyttedisken, han langhåra hardcore-kiden som er mye kulere enn meg og kjenner gutta bak disken personlig, har en bunke som det ikke ser ut som han kommer gjennom på et par timer. Jeg skal på øving, tar en sjanse og rasker med meg Left & Leaving til 169,-, har enogtredve kroner til trikken til Torshov og en kolaboks.

Popper den inn i discmanen. 

Nei, det var dette som var øyeblikket. Øyeblikket som forandra alt. Som gjorde lyrikk nesten viktigere enn musikk. Som satte ord på alt jeg ikke visste at jeg tenkte. Og følte. Som gjorde verden større og mye mindre på samme tid. Som dro fram djevelen i detaljene, som gjorde alt så mye mer usikkert, men på en mer konkret måte. Da jeg skjønte at det å være voksen ikke er å være sikker, ikke er å være satt og å fade ut. At det jeg lette etter og venta på, er nettopp det å fortsette å vente, og å lete. At vi samtidig er karakterer i og tilskuere til våre egne liv. At nostalgi både er den mest destruktive og mest romantiske følelsen som finnes.

Garage sale, Saturday. I need to pay my heart’s outstanding bills. 

A cracked-up compass and a pocket watch, some plastic daffodils. 

The cutlery and coffee cups I stole from all night restaurants. 

A sense of wonder, only slightly used

A year or two to haunt you in the dark

Sånn begynner den. Så kommer de på rekke og rad. Relativt streite powerpop- og kritthvite country-låter sunget av en tidligere skatepunk-bassist som egentlig ikke kan synge, og som knapt kan spille på den greia. Aside, Pamphleteer, Without Mythologies, My Favorite Chords. Og mesterverket, tittelsporet, Left & Leaving, som sier alt jeg noensinne kan vite om å være menneske.

The stain in the carpet, this drink in my hand

The strangers whose faces I know

We meet here for our dress rehearsal to say

I wanted it this way

Wait for the year to drown

Spring forward, fall back down

I’m trying not to wonder where you are

All this time

Lingers, undefined

Someone choose

Who’s left and who’s leaving

Øyeblikket er over. Jeg hopper av trikken ved Ringnes-bygget, tar av meg Koss Portapro-hodetelefonene i det jeg går inn døra til øvingslokalet. Skriver alle låter jeg har skrevet og kommer til å skrive den kvelden. 

Skiva som endret livet mitt er Left & Leaving av The Weakerthans. På CD.

LITTLE HANDS OF ASPHALT PÅ TIGERNET