Tre indie-perler du bør sjekke ut fra albumdebutantene i Fungal

Realistisk fremstilling av indie rock i skapelsesøyeblikket

Fungal fra Trondheim slipper debutalbumet «Sometimes I Walk and Listen to Myself» på eget selskap (via Diger Distro) idag! Tigerbloggen tok en prat med bandets Asle Kiran og fikk noen heite tips i innboksen som vi nå deler med deg:

“Fungal er et realistisk band. Vi vet at rikdom og berømmelse mest sannsynlig ikke følger med et album som «Sometimes I Walk and Listen to Myself» (Pop-Eye, 2019). Men vi trøster oss med at selv om vår samtid underkjenner oss, så blir vi sannsynligvis genierklært om 10, 20 eller 30 år. Slik sett så trenger vi heller ikke bli skuffet over manglende spelemannsnominasjon.

Dette er tre album fra 10, 20 og 30 år siden som altfor få hørte på da de ble utgitt, men som herved blir genierklært.

Fra 1989: Bastro: Diablo Guapo (Homestead Records). Nøkkelkutt: Diablo.

Første ordentlige album med David Grubbs’ post-Squirrelbait/pre-Gastr del Sol band, og det høres da også slik ut – et sted mellom post-hardcore og post-rock. Det neste albumet var (enda) bedre, men dette var villest, og ingen torde da heller å høre på det.

Fra 1999: dEUS: The Ideal Crash (Island Records). Nøkkelkutt: The Instant Street.

Alle synes dEUS’ første album fra 1994 er deres beste, men som vanlig tar alle feil. Dette er det klart beste albumet fra det belgiske bandet som har best engelskuttale. Kom nylig i en utvidet 20-årsutgave.


Fra 2009: Sigh & Explode: These Seem Like Tarantulas (Mas-Kina Recordings). Nøkkelkutt: This… Is the Breathing Caricature.

Når det beste norske albumet på 30 år blir utgitt skal man lytte. Dessverre gjorde altfor få det, og bandet ga opp. Sjelden har roping hørtes vakrere ut. Visjonær hardcore!

DEBUTSKIVA TIL FUNGAL ER UTE IDAG OG BØR SJEKKES UT AV ALLE INDIE-SKRANGLEHODER!
Liker du Yo la tengo, The Chills eller Sebadoh, bør du sjekke dem ut

FUNGAL PÅ TIGERNET