Sjappesnakk: Wolves Like Us

Etter fem år er Wolves Like Us endelig tilbake med ny skive! Brittle Bones settes i hyllene i dag, og i den anledning har vi slått av en prat med gjengen.

Ny skive på hyllene i dag, gutter! Grattis! Hvordan jobbet dere med den? 

Torgeir: Takk ass! Det har jo vært en prosess, og det har tatt tid, men det har på mange måter vært nødvendig å bruke den tida også. Låtene, og bandet sånn alt i alt har hatt godt av at vi tok den tida vi trengte.  

Jonas: I motsetning til de to andre platene så var det ganske løst i snippen på denne plata. På forrige plate (Black Soul Choir) var vi kanskje litt stormannsgale. Det synes vi i hvert fall sjøl nå i ettertid, mens denne gangen så hadde vi liksom ingenting å tape, vi ville bare lage musikk sammen og var ganske sikre på at det kom noen bra låter ut av det. Helt fra de første demoene så var det en kul vibb. Den fortsatte ut gjennom hele prosessen. Var gøy å lage disse sangene og det var gøy å spille dem inn. Selv om vi måtte øve som faen først da og det er jo slitsomt i vår dadrock hverdag, hehe. Vi har betalte også hele sulamitten selv, noe som gjorde at vi hadde DRIT dårlig tid i studio. 

Torgeir: I den etterhvert så berømte tidsklemma som hører voksenlivet til, så måtte vi være litt kreative også når vi spilte inn demoer. Dessuten bodde vi litt spredt rundt omkring. De første demoene ble til med kassegitar og ildvann på hyttetur, noe ble spilt inn på lokalet i Oslo, noe annet i Stavanger. Vi tracka mye med Garageband på egenhånd i stua ogpå gutterommet. Filene seilte fram og tilbake mellom oss på epost i stadig nye versjoner, egentlig en fin måte å gjøre det på i de periodene vi ikke hadde mulighet til å møtes regelmessig på øvingslokalet. Og så gjorde vi litt preprod i studio med Bjarte fra Kvelertak for å få litt form på det hele. 
 

Det begynner jo å bli noen år siden forrige utgivelse, hva har dere holdt på med i mellomtiden? 

Torgeir: Nei, altså, i tillegg til de ti låtene vi har laget, så har vi også rukket produsere åtte (!) unger siden sist, det er jo ikke til å stikke under en stol at det krever sitt og litt til å holde liv i en hel ungeflokk og et band i tillegg.  

Vi har vel sjøl skrevet i vårt eget presseskriv at vi har hatt fem års «pause», men det er vel egentlig litt ljug. Vi har egentlig holdt på litt hele tida, men rytmen var en litt annen, og det ble noen lengre avbrekk her og der. Noen ganger noen uker, andre ganger flere måneder. Sånn er det å bli “voksne”, tydeligvis. Våren vi slapp Black Soul Choir (2014) var det sjukt hektisk, vi rakk to Europaturneer og en runde eller to i Norge før snøen smelta, og litt festivaler i inn og utland utpå høsten og enda en liten norgesrunde helt på tampen av året. 

Etter det så tok vi det litt mer rolig, men sa ja til alt vi synes var kult, og det var jo en god del. I 2015 spilte vi en del show her og der, så begynte vi jo sakte, men sikkert å jobbe med låtene til skiva. Våren 2016 la vi ut på en liten europatur igjen. Den begynte bra, mye folk, tjente til og med penger på å spille live for én gangs skyld, men endte brått med at vi måtte avlyse de to siste giggene, la igjen Lars på sykehus i Dortmund, før resten av oss dro hjem med halen mellom beina. Da var det på tide med en tenkepause og en alvorsprat. Det hadde begynt å gå på helsa laus.  

Men, lang historie kort: Nå hadde vi jo latt de nye låtene leve en stund og de lå liksom og surra i bakhuene våre. Vi hadde mekka noen kule demoer, og konklusjonen på alvorspraten var at vi måtte få ut det her albumet – de låtene var altfor bra til å gå i dass. 

Sommeren 2017 ble vi invitert til Polen, der ble det en miniturné som endte opp i en ganske stor supportjobb for Mastodon i Gdansk. Skikkelig godfeeling-tur for alle mann, og fikk testa ut noen av de nye låtene live. Det var nok en etterlengtet opptur for alle, litt inspirasjon til vi skulle gå i gang med siste finpuss på lokalet før vi gikk i studio og la alt kompet samme høsten. Så var det blitt 2018, et par festivaljobber ble det da også, og all vokal og plukk og perc ble gjort. Så ventet vi faktisk noen måneder på den ferdige mixen, og til slutt så sto vi der da, uten label, men med mastertape (og Mastercardregning).  

Da fikk vi en pasning fra Magnus Lindberg (Cult of Luna) som hadde mastra skiva for oss, han lurte på om han kunne sende den til Pelagic Records i Berlin, som han tenkte kanskje var en god havn for oss. The rest is history, som de sier, så er jo endelig skiva her da, og det føles digg. 

Dere har gjestevokalist på den nye skiva deres, hvordan skjedde det? 

Torgeir: Jepp, vi har med oss noen gode venner også denne gangen. Det var åpent hus i studio, så det ramla innom både den ene og den andre. Øyvind fra El Caco er med, han er jo en gammal god kompis av oss, og med en stemme som gir en veldig kul dimensjon på noen låter som vi synes trengte en ekstra piff. Og så har vi fått med oss Gared fra Planes Mistaken For Stars igjen, han var jo med på første skiva vår også. De har jo vært en viktig inspirasjon helt fra starten av. Det er jo i bunn og grunn en historie som egentlig går 20+ år tilbake i tid, men siden detta er selveste Tigerbloggen så kan vi jo godt ta den, hehe.  

Vi har jo mye å takke Tor Andre og Tiger for, på nittitallet prakka jo han på oss det som var av nye og mer eller mindre spennende hardcoreband fra inn- og utland. Sånn i ettertid, så var det vel kanskje ikke alt som var like bra. Men da han i ‘98 eller ‘99 tok inn noen få eks av sjutommeren «Fucking Fight» og den første EPen til Planes Mistaken for Stars, da smalt det. Ordentlig. Takket være Planes fikk Lars og jeg – som hadde spilt sammen et par tre år allerede, igjen trua på at det gikk an å spille musikk som om livet sto på spill. Endelig et band som viste – og visste – at det de holdt på med betydde noe. Da Planes annonserte at de skulle gi seg i 2008, visste jeg at jeg måtte få sett dem live før det var over. Kort fortalt så hoppa vi på et fly til New York og dro på konsert. Og noen ganger treffer man folk som man føler man har kjent hele livet, gjengen i Planes var sånn og vi ble umiddelbart kompiser. Da jeg skulle gifte meg klarte Lars å lure Gared over fra Chicago for å spille en surprise sologig i utdrikningslaget mitt, og i samme slengen la han litt vokal på førsteskiva som vi akkurat hadde gått i gang med. I fjor sommer kom han på besøk igjen, og vi tok med oss en påsa øl og dro i studio og lot han “work his magic”.  

Dere har jo spilt en del konserter siden oppstarten i 2010, er det et konsertminne som skiller seg ut, på godt eller vondt? 

Jonas: Hvis opp til meg så vil jeg dra frem den Fiascogiggen…Det var liksom bandets bånnpunkt. Alt var røtent den kvelden. Lars var sur og sang dårlig. Jeg var sur og spilte dårlig. Vi spilte dårlig. Lyden var dårlig og bare blæææh.  

Torgeir: Haha, husker ærlig talt ikke den Fiasco-giggen spesielt jeg ass, men vi har jo ordtaket “søndag i Nürnberg” (eller var det mandag?) fra den turen vi gjorde med Swing Kids i 2011. Uansett, vi gikk i fella og ble uinspirert av et i megatungt og uengasjert publikum i Nürnberg, og vi spilte et superdølt show. Vi lagde ordtaket for å minne oss sjøl på å bare gønne på selv om vi spiller for en sekk poteter. Litt sånn, “la oss ikke la dette bli en søndag i Nürnberg” før showet. 

Noen oppturer: Spille support for Afghan Whigs på Rockefeller, og å spille på Groezrock i Belgia samme dag som Hot Water Music, Gorilla Biscuits og Refused. Trur vi gikk på 1030 på mårran i et gigantisk telt, og tenkte at det kom til å bli kleint å spille for et digert, tomt telt så tidlig. Så kom det sjukt mange og det ble et jæskla kult show. 

Dette er kanskje et dumt spørsmål, men det er et spørsmål som likevel må stilles: Hvor står dere i ulvedebatten? 

Lars: Jeg tror problemstillingen er todelt. Den ene handler om samfunnsmessig betydning, og den andre er biologisk. Jeg skal ikke påberope meg å ha spesiell innsikt i saken, men det engasjerer selvfølgelig. Det foreligger forskning som peker på Ulvedebattens utspring som en slags manifestering av ”by mot land” i en konkret sak. Du kan si at vernet av ulven oppleves som en statlig innblanding, og at ”dem politikera” forteller ”de som lever med dette til daglig” hvordan de skal forvalte problemet. Og da bunner ulvejakta egentlig ut i en slags trass mot staten, noe forskeren Kjetil Skogen har skrevet om. Sjekk det ut hvis du er interessert. Dette er også et kjært tema for mange andre spesialister, som Dag Hessen for eksempel, og de sier ting som er sagt i beste mening – sett fra et faglig ståsted – men som tolkes med følelser av befolkningen. Noe som støtter opp under ulvemotstanden. Dette kan man kanskje kjenne igjen andre steder også, der følelser og overskrifter trumfer fakta. Nå er ikke jeg eller noen andre i bandet biologer, men ulven er da slik jeg forstår det et rovdyr på toppen av næringskjeden som vandrer over store avstander, og som regulerer og bevarer bestanden på andre dyr. Den er med andre ord viktig for artsrikhet. Jeg synes det er merkelig at vi beslutter jakt lokalt på et dyr som beveger seg over landegrenser. Ulven er av WWF ”kritisk utrydningstruet”, så hvorfor beskytter vi den ikke? Fordi den spiser en sau bonden allikevel får erstatning for? 

Torgeir: Når vi i tillegg vet at det er en voldsom overproduksjon av sauekjøtt, synes jeg det er vanskelig å tro på argumentene til ulvemotstanderne. Det ligger jo flere tusen tonn lam på fryselager som de ikke får solgt, jeg leste akkurat at de prøvde å selge overskuddet billig til Afghanistan eller at det blir til pelsdyrfôr. Pelsdyrfôr! Her er det jo noe riv ruskende galt.  

Ikke bare er det et hån mot bøndene som driver med sau, men det bidrar jo også til å opprettholde konflikten. Når etterspørselen ikke er stor nok burde flere bønder få tilskudd til å drive annen landbruksvirksomhet, i stedet for at de produserer noe som går for dumpingpriser. I andre næringer funker det jo ikke sånn. 

Jeg håper og tror at de aller fleste bønder som driver med kjøttproduksjon med dyr på beite er opptatt av dyrevelferden, og selvfølgelig er det en belastning å finne sine egne dyr som man antageligvis blir glad i (til tross for at de skal til slakt) rivi i filler av et rovdyr. Men det er jo som Lars sier, ulven har blitt selve symbolet på de som sitter i Oslo og gjør vedtak som folk i distriktene føler de får tredd nedover øra. Det har jeg ingen problemer med å forstå at oppleves som fortvilende. Man skal egentlig ikke langt ut fra Oslogryta før man kan kjenne seg igjen i det, bare se på nærpolitireforemen for eksempel. 

Jeg bor jo uti skauen her kun et par kilometer fra Østmarkareviret hvor det igjen ble registrert valper i sommer, og har flere ganger sett spor etter ulv, og det er vært flere observasjoner av ulv som trekker forbi i nabolaget mitt. For meg som er glad i å gå i skauen, så er har det jo blitt en enda større naturopplevelse. Det er ganske så rått egentlig å gå i Østmarka å tenke på at det kanskje sitter en grå en oppi lia og følger med på deg uten at du veit det sjøl.

Wolves Like Us på TIGERNET