Sjappesnakk: Die a Legend

Det har vært stille i seks år fra hardcoretrioen ifra Nord, DIE A LEGEND. Stillheten knuses så ettertrykkelig ved slipp av den ekstremt hardtslående 10″ “Winning”. Tigerbua kan ikke la dette gå upåaktet hen og tok derfor kontakt med en av grunnleggerene, Carl Christian Lein Størmer, og spurte om vi kunne spørre et par spørsmål.

Hvordan started Die a Legend, og hvor sanket dere medlemmer fra?

Det var vel høsten 2010 at jeg og Truls meldtes og entes om å ta en session på øvingslokale vi delte. Vi hadde jo i mange år vært “rivaler” i den bittelille andedammen Tromsø, jeg i Turdus Musicus og han i The Box of Mothers, hvor vi vel hadde en ganske lik rolle i hvert våre respektive band som “spillende manager”. Og kampen om hardcoretrona i byen var beinhard den, og jeg kan jo i ettertid innrømme at jeg syntes The Box of Mothers var et latterlig tøft band som jeg egentlig missunte litt, også da de (som var endel yngre enn oss) var en del av noe som minte om et miljø (eller “scene” som det så fint heter) mens vi i Turdus mer holdt på for oss selv i Tromsø når vi ikke rømte til utlandet på tur. Og ikke minst, jeg husker jeg jo skjønte allerede da jeg så Truls som 14 åring bak settet at han var en helt latterlig tøff trommis. Så vi møttes og jamma uten noe som helst form for ideer og det funka vel rimelig greit (jeg tror opptil 5-6 av de jammene ble til låter på debutskiva). Med tanke på Rolf husker jeg ikke eksakt hvordan det gikk seg til, MEN jeg husker jeg i samme tid som dette også holdt på å starte det som skulle bli Kamikaze a Go Go, og da husker jeg at jeg og Morten Rydland Høyning (RIP) dro på en konsert med et band Rolf spillte i på ren og skjær “scouting” basert på et tips om at han var en jævla rå bassist. Nå skal det sies at vi gikk derfra slukkøret da han kidden på bass framstod nokså flåsete og, eh, #bonat på scenen (er nok ikke tid og sted for å inngå i en dypere analyse av det ekstremt potente Tromsølokale begrepet “#bonat” her og nå, men jeg mistenker at han hadde drukket endel enheter øl før og under konserten… og snakka djævelsk bredt hahaha) og fortsatte leitinga.Men fra spøk til HK416 – Jeg og Truls endte i allefall med å ta en session med Rolf og det funka jo åpenbart jævli bra. Så var vel tanken at vi egentlig skulle finne en vokalist, men etterhvert landa vi på at det var jævla mye enklere å være trio og at både jeg og Rolf skulle være vokalist, typ kryssild-vokal-assault. Og sånn ble det. OG vi skjønte jo fort at vi ikke trengte en frontfigur da vi hadde Truls bak trommsettet. Og at pretty much INGEN så på meg eller Rolf, bare han gærningen som prøvde å ta liv av trommesettet. Og seg selv. Tror det var da jeg begynte å spille med ryggen mot publikum. Haha. 

Det har vært stille fra dere siden 2013. Hvordan har tiden blitt brukt? 

Vel, ingen kan vel beskylde oss for å bruke tiden godt, hva DIE A LEGEND angår. Vi er alle
veldig aktive på mange fronter, og spiller i en drøss med band. Jeg har drevet mest med film i disse åra og knota meg til en doktorgrad, og Rolf a.k.a. Tromsøhardcorens Reodor Felgen (c) er vel snart ferdig med sin doktorgrad (DAL har skammelig mange studiepoeng altså..) og Truls har jo hundre band og er sessiontrommis og booker shows og styrer rundt. Men DAL er liksom noe fint og vakkert vi alltid kan vende tilbake til. Ren og skjær musikalsk nytelse. Så vi har nå stort sett spillt de gangene kule anledninger har dukket opp, og har vel spillt mer shows i våre ‘andre hjembyer’ Umeå, Stavanger og Bergen de siste åra enn i Tromsø haha. Men så lå det altså noe uforløst fra sist studiosession i 2012, og i fjorsommer bestemte vi oss for å gå i studio igjen for å ferdigstille dette og resultatet er ‘Winning’. Tittelen er forøvrig mest bare en refleksjon av coverbildet, hvor en ung Zugly figurerer i et livsbejaende fordums øyeblikk. True story: Zugly visste meg det bildet da vi var på turne i Tyskland i 2013 og jeg sa umiddelbart: DET er vårt neste cover. Så bildet har nærmest vært en katalysator for at det i det hele tatt ble skive ut av det.

Punk og hardcore har som regel hovedfokus på to ting i tekstene sine; politikk og følelser. Kan du si litt om tankene bak tekstmaterialet til Die a Legend på Winning?

Jeg har nok alltid lent mest mot følelse i mitt subkulturelle “forfatterskap”, med politiske undertoner mer subtilt fremstilt. Har aldri vært glad i band og artister som forer folk med ferdigtygde og overtydelige budskap, men heller folk som framprovoserer en reaksjon og refleksjon. Men i tiden vi lever nå er det jo faen meg komplett umulig å ikke la seg forundre og forarge over tingenes skjøre tilstand i en slik grad at de politiske tonene kommer mer tydelig fram. Men en gjennomgangstematikk i utgivelsen er kanskje individets sårbarhet i den sosialmediale æra, i ei tid da begrepet sannhet synes å miste sitt innhold. Tekstene på ‘Winning’ ble forøvrig skrevet i affekt og i løpet av ekstremt kort tid, typ en session i studio som jeg tror endte med at jeg svima av.Hardcore, saint!

DIE A LEGEND PÅ TIGERNET