Sjappesnakk: Sverre Knudsen

Sverre Knudsen avslutter albumtrilogien med Lasse Marhaug denne uka i form av plata “Lit”. Den gamle ringreven hadde sjappa som arbeidsstasjon da han fôret både CDer og LPer med teksthefter. Viktige tilskudd, ettersom plata er full av underlige, underfundige og dyptpløyende betraktninger om samfunnet og samtiden. Vi tok en prat med Sverre om hva vi har i vente med “Lit”.

Sverre, ditt nyeste album heter “Lit”. Hva legger du i denne tittelen, og henger den sammen med dine to forrige album “Vi” og “Gud”?
“Lit” betyr jo håp, tillit, å stole på, og det synes jeg er et bra fokus å ha både her ute i en ganske alarmerende verden, og som avslutning på triolgien jeg har gjort med Lasse Marhaug. Selv om jeg føler at de to første albumene aldri ga opp håpet, så var de nok ganske mørke – både tekstmessig og musikalsk. Det første “Vi” er mitt første skritt inn i en stort sett digital verden av synther, samples og loops, og tekstmessig forsøker jeg å utforske hvilke “vi” som finnes i dag; hva bringer oss sammen, og hvordan ville fortiden og hvordan vil fremtiden vurdere dagens “vi”? Det er bilde av en masse glade og pene nazister fra Tyskland i 1934 på baksiden, og vi tenker i dag “Hvordan kunne det skje? Hvprdan var Holocaust mulig?” Hva tenker folk om 75 år når de ser bilder av oss fra i dag? Fikk Spellemann som Årets Tekstforfatter for forsøket. “Gud” handlet i veldig stor grad om rasismens destruktive kraft, selv om Gud er innom han også. Sammen med Anja Lauvdal, Myra, Lars Øyno og Mannskoret. “Lit” er mer personlig, mer poppete og groovy, og tekstmessig handler det mye om meg; nå og før og etterpå. En mulig rød tråd er at jeg flagrer som en godt voksen Askeladden og leter etter noe/noen å stole på, håp å vende meg mot, og styrke og kunnskap til å gjøre noe konstruktivt. Det er til og med blomster på baksiden av coveret. De kommer faktisk fra plansjene til en fæl norsk rasebiolog som prøvde å bevise den ariske rases overlegenhet – selvfølgelig uten å lykkes – og Kim Hiorthøy har gitt dem fine farger.

Tekstene på plata veksler mellom eksistensielle og politiske temaer. Blant annet skriverdu i introduksjonen til låta “Overalt” at “patriarkatet er fascismens vugge”. Hva mener du med det?
Det er så lett å tenke på fascismen som en politisk pakkeløsning som gjerne kommer ved et kupp. Men fascisme er et sett holdninger, som plantes og dyrkes og vokser – først hver for seg, og etter hvert mer og mer sammen. Den mest sentrale holdningen er nok troen på en sterk og ærefull fortid, med slagord av typen “Make America Great Again”. Det trenger ikke være et snev av fakta inne i bildet – at propaganda er bygget på løgn er et annet grunntrekk ved fascismen (og mer og mer vår egen tid ogs¨) – bare en ide om at “før” var vi store og sterke og edle og flotte, men så kom “noen” å ødela det. Dermed peker man ut en fiende – jødene på 30-tallet og muslimene nå . Når tidene er vanskelige for vanlige folk fordi de rikeste stikker av gårde med hele potten, hele tiden, griper mange begjærlig etteren syndebukk for raseriet sitt. Men i denne fiktive drømmen om en gyllen fortid ligger også patriarkatet som en klippe i bånn. Alt var så enkelt den gangen far bestemte, og mor holdt seg på kjøkkenet. Fascister og høyrepopolister elsker drømmen om patriarkatet; en autoritær og kvinnefiendtlig far som holdt familien sammen med rå makt. Når man overfører disse verdiene på samfunnet, blir far til den sterke lederen for nasjonen, han som definerer fiendebildet og hamrer inn den løgnaktige propagandaen.

Ordet “Ungdomssløvsinn” fra åttende spor, NIKO, er særlig fint og originalt. Hva betyr det?
Det er en form for svært alvorlig schizofreni som rammer ungdom. Gjerne fra midten og slutten av tenårene, men ofte tar det mange vonde år før det er slått ut i full blomst. Slik som skjedde med mine beste ungdomsvenn Niko. Låta om han er en av tre låter uten beat, bare et lydlandskap med opplest tekt. Spoken word, som vi sier her oppe på Torshov.

SVERRE KNUDSEN PÅ TIGERNET

Sverre Knudsen holder slippkonsert på Blå fredag 16. august. Gratis inngang.