Sjappesnakk: Sheep Chase Records

En gjennomgående anbefaling på Tiger, både i 2018 og tidligere år, har vært plater levert av den lille, men særs kvalitetsbevisste labelen Sheep Chase Records. Enmannsoperasjonen fra den lille bygda Hvitsten i Akershus har holdt på en stund, men tok virkelig fart i fjor med knallskiver på rekke og rad. Vi tok en prat med sjefssau Terje om fortid, nåtid og nær framtid.

Terje, etiketten din kan i beste mening sies å være “ung og lovende”, med flere knallsterke skiver det siste året. Likevel har du jo holdt på en liten stund – siden Dark Times-debutsjueren i 2011. Fortell litt om hvordan veien har vært så langt.

Ja, det tok litt tid før det begynte å rulle og gå. Sannheten er at det var flere planer for tiden rundt Dark Times-debuten og lanseringen av labelen, men av forskjellige årsaker så falt noen andre prosjekter sammen samtidig som det var en del som skjedde i mitt eget liv som gjorde at labelarbeidet ikke ble fulgt opp på noen år. Jeg la det absolutt ikke fra meg, men tilfeldighetene førte til at det tok litt tid før jeg kunne kjøre på videre. Og da ble det stille frem til Dark Times og jeg bestemte seg oss for å slå oss sammen igjen mot debut-albumet deres i 2014, som jo må sies at gikk veldig bra. Med to sjutommer-kultklassikere bak seg fikk de nå et helt annet gjennombrudd, strålende mottakelse og en Spellemann-nominasjon.

Veien derfra gikk så en god stund i rykk og napp, med glitrende debut EP-er fra Outer Limit Lotus og FOAMMM, småroting med Årabrot før det mest hektiske året så langt i 2018. Et etterlengtet og vel mottatt andrealbum fra Dark Times, albumdebutene til Mokri og Outer Limit Lotus og et sykt fint samarbeid med lo-fi-legenden André Borgen og hans «Hands and Feet»-album.

Det har vært utfordrende å komme dit labelen er nå, med et såpass fint renommé og gode samarbeid. Men takket være veldig tette samarbeid med artistene, og ikke minst Ann Kristin fra Dark Times som har vært min høyre hånd hele veien, så synes jeg vi har fått til noe vanvittig bra.

Var det et bestemt øyeblikk der du skjønte at denne lille labelen var noe du ville jobbe mer med?

Saken er nok det at jeg alltid har hatt et lite plateselskap under utvikling i hodet, og pratet ved flere anledninger tidligere med folk om det. Men når jeg hørte de første Dark Times-låtene til debuten deres, skjønte jeg at det var helt rett tid og utgivelse å starte med. Likevel så er det nok de siste par årene jeg har sett at dette kommer jeg til å fortsett med og at jeg vil øke utgivelseshyppighet.

Hva leter du etter i potensielle nye Sheep Chase-artister?

Jeg har pratet med mange som sliter litt med å se en rød tråd gå gjennom utgivelsene og artistene jeg gir ut, men jeg ser jo den ganske tydelig. En originalitet, blytung kvalitet og det at det er alternativt og kompromissløst nok. Alle jeg jobber med har gått sine egne veier og ikke forholdt seg så mye til hvilke forventninger andre folk har. De har alle noe nytt å komme med. Sjanger har for meg fint lite å si. Det er ikke der den røde tråden går. Men man kan jo kanskje si at det er en punke-mentalitet bak her? Selv om det ikke ble en punke-label som mange trodde det skulle være. Kompromissløshet tror jeg er et stikkord, selv om det er det mest misbrukte ordet som finnes i promotering av musikk. Jeg er nok ganske streng, som kan føre til en lavere utgivelseshyppighet enn det kanskje burde være, men jeg er sikker på at det er lurt i det lange løp.

Ønsker Sheep Chase å bidra med noen bestemte idealer eller uttrykk i den norske musikkfloraen?

Både ja og nei. Det er selvfølgelig det jeg nettopp nevnte rundt hva jeg ser etter i artister og deres uttrykk. Men utover det så kan det rent musikalsk gå i hvilken retning som helst. Og det vil nok komme en videre utvidelse av den musikalske bredden til Sheep Chase i tiden som kommer. Jeg ønsker også å være en motpol mot det jeg føler er en altfor hype-basert musikkultur i Norge. Holdningene heller mot at det er viktigere å «breake» enn å jobbe langsiktig og med god kvalitet, og dette går dessverre igjen i altfor mange ledd av bransjen. Akkurat nå er det strømlinjeformet pop i rosa pastell forkledd som indierock som er greia, og for et par år siden var det synth-pop-soloartisten som var i høysetet. Bransjen bygger opp under det, og dessverre følger artistene etter. Det er en vanvittig korttenkt strategi. Satt litt på spissen kanskje, men det er nok en viss sannhet i det.

Også er det jo mye annen idealisme her da. Jeg liker å vite at det er gjennomgående gode holdninger og verdier i alle band og andre bransjeledd jeg samarbeider med. Jeg er også stolt av at artistene jeg jobber med har en relativt fin kjønnsbalanse, og det håper jeg vi får til fremover også.

Kan du røpe litt om hva som skjer på utgivelsesfronten framover?

Nå først, og virkelig rett rundt svingen, kommer endelig debutalbumet til FOAMMM! Det har vi gleda oss til å dele med folk. Det lever nok mer enn opp til forventningene folk har etter EP-en de slapp for et par år siden. Andresingelen slippes faktisk nå på fredag med en vanvittig rå video.

Utover det så kan jeg ikke si så mye akkurat nå ettersom det er noen prosjekter som ikke er formelt landa enda. Men jeg kan i hvert fall røpe at flere av bandene på labelen er godt i gang med oppfølgere!

Fortell litt om plateanbefalingen du har trukket ut i dag fra Tiger-hyllene: Hausts “Bodies” fra 2015.

Haust er et band som fortjener kred for så sykt mye mer enn jeg føler de har fått. Jeg har fulgt dem siden de slapp en CDr-EP for mange år siden, som vel ble med på debutalbumet. De har tatt modige valg hele veien, utfordret i hele uttrykket sitt, også tror jeg mange bare har sett på dem som et basic metalband. Og det synes jeg er en misforståelse. Hvis man hører på Outer Limit Lotus, Okkultokrati og siste plata til Haraball, som alt på en eller annen måte springer ut fra Haust, så tror jeg man ser en mye større kompleksitet i hva Haust holdt på med i mørket sitt. “Bodies” har utelukkende helt rå låter. Utvilsomt en fremtidig klassiker.

Sheep Chase på Tigernet