UKAS KLASSIKER: POSSESSED – SEVEN CHURCHES

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det er noen plater som bare blir med deg videre fra første lytt, gjennom all slags aldre og livssituasjoner. Det nærmer seg ti år siden jeg vandret rundt som prepubertal oppvigler i en kristelig og kulturkorrekt sørlandsby, og begynte den første eksperimenteringen med denne sagnomsuste heavyrocken. Maiden, Sabbath, alle de der halvveis onde ulydene.

Så dukket Possessed opp litt sånn vilkårlig et eller annet sted på stien. Og klamret seg fast med jernhånd.

Da de slapp Seven Churches i 1985, var det ingen tvil at Possessed var mer, mye mer enn bare thrashen som Bay Area allerede var verdenskjent for. Skitnere, slemmere, støyende og snerrende som ingenting annet.

Chuck Schuldiner fra Death sa at x-faktoren deres lå i spennende arrangementer, men la det være en kjensgjerning at knallsterke kraftsalver som The Exorcist, Satan’s Curse og Death Metal(!) ikke hadde vært de samme uten laget av dårlig produksjon og pinlig barnslige tekster om død og fordervelse. Dette er death metal i sin reneste, nydeligste og ikke minst opprinnelige form.

Possesseds historie er et galleri av kuriositeter. Den første vokalisten tok selvmord foran huset til kjæresten. Gitarist Larry LaLonde endte som kjent opp som funkrocker i Primus, etter at Possessed hadde utgitt sin siste og fullstendig elendige demo med skolegitarist Joe Satriani i produsentsetet. Å si at Seven Churches har en interessant ramme, er å si det mildt. Sammen med det rent musikalske, er det kanskje derfor den er så jævlig monumental.

Bruksområder har plata nok av. For meg var det et verktøy i ungdomsopprøret mot prestestanden. For kollega Andreas her på bruket var det hovedinspirasjon til gryteretten War In Hell. Bruk den til hva du vil. Men eie den, det bør du.

POSSESSED PÅ TIGERNET

Hør Death Metal her: