UKAS KLASSIKER: DEATH – …FOR THE WHOLE WORLD TO SEE

death4thewholeworld

Om pønken noen gang døde, er det i alle fall nå den har steget fra graven; i det siste har snerr og riff anno 1977 blitt friskmeldt fra alle potensielle alderssykdommer av utgivelser fra Göttemia, Sleaford Mods og Ex-Cult. Desto viktigere er det å sende blikket bakover, helt tilbake til utgangspunktet for alt dette svette, snørrete, snerrende gullet.

Det som gjør Death til mer enn bare nok et mindre kjent Stooges er hvordan de var kontrære i så mangt. Bandnavnet er pompøst, platetittelen er stormannsgal og Hackney-brødrene gikk sin første musikergange på lo-fi-funkens sti. Mørket, de lekende melodiene og seks minutter lange opuser med stramt arrangement er også små profetier i seg selv om thrash metal og alt annet åttitalls.

At brødrene etter bandets bortgang trådde inn i gospelrock og reggae gjør Death til et helunikt fenomen til å være så forgått av musikkhistorien. Glemt i tiår av alle andre enn de heldige som fikk med seg de fem hundre opprinnelige sjutommerne, mens de øvrige låtene fra ”…For The Whole World To See”-innspillingen trolig var tapt.

Man lurer på hvem man skal takke for at det ikke ble slik. I 2009 kom reutgivelsen av de sju låtene som ble spilt inn og de to gjenlevende brødrene fulgte opp med en aldri så forsinket releaseturné. Dokumentaren ”A Band Called Death” og intervjuer hos blant annet Ruzt sørger endelig for en ordentlig pressekampanje for et album som så til de grader fortjener det.

Dette er intet mindre enn et ordentlig klenodie, et historisk monument, og du får det på Tiger.

Les intervjuet med Death hos Ruzt.no her mens du lytter til deres observasjoner knyttet til representativt demokrati: