Nettbutikken

Ukas Klassiker: Hot Water Music – Caution

Skrevet 15. februar, 2019 av

AH! «Caution» av Hot Water Music, tilbake på deilig vinyl i dag. Det finnes mange utilgivelig bleke kopier av Hot Water Music, så det er bare rett og rimelig at denne plata reaktualiseres i blant. Saftige rockeriff med uimotståelige melodier slengt på toppen. Både Chuck og Chris holder på å sprekke av inderlige utrop, enten det er glede eller harme som ligger bak. Alle powerchordsa her er tatovert med kjærlighet.

Stikk innom sjappa og digg dritten ut av denne slagerparaden med oss!

Hot Water Music på Tigernet

Stikkord: , , ,


Sjappesnakk: Mono

Skrevet 15. februar, 2019 av

Taka fra det japanske bandet med det fete navnet og de mon(o)mentale låtene slo på tråden for å ta en sjappesnakk her med oss på Tiger, i anledning den ferske skiva «Nowhere Now Here»!

The title of the new album is «Nowhere Now Here». What do you mean by this title?

«Nowhere Now Here» became a musical trail of all the troubles we faced as we walked towards our new chapter.

In 2017, because of our troubles and termination with our Japanese management and label, as well as our drummer’s departure, we were in a state of not being able to take one step. We didn’t have any of our schedule locked and we were all in the mood of «if it was a regular band, this is when they’d disband». We were really in the dark and couldn’t see anything ahead. We were in a crucial time of needing to decide whether the band should reborn or stop its activity.

In result, I left a story about regenerating from the pitch-black darkness which felt like “nowhere”, then through dawn, welcoming the new chapter “now here”. Because of this, this album is filled with completely different energy compared to our last albums.

If you cut the word “nowhere” in half, it becomes “now here”. I wanted to express that by pouring the feeling of love and positivity into that one single space, you will be able to change everything.

This album portrays a story about parting with the past. From wondering a pitch-black darkness filled with hatred, anger and a sense of incongruity in the deep pit of your heart, to facing yourself and fighting through struggles, hidden light and hope of what you wish to remain, then eventually in the last scene “Vanishing, Vanishing Maybe”, you part way with the past.

What records influenced «Nowhere Now Here»?

When I write songs, I don’t really listen to music so there are no albums that gave me a direct influence but always, I’m listening to Beethoven, My Bloody Valentine, Ennio Morricone, Arvo Part and Philip Grass and recently, I listen to a lot of Johan Johansson and Nils Frahm.

Years ago Mono played at the now closed Oslo club Mono, and this gig featured on your live DVD. Do you have any fond memories from this gig?

I don’t remember clearly but I still haven’t forgotten that the venue’s name was the same. It was when I was still young. Our live back then’s volume was extremely loud.

We’re still really loud now but I remember the amp was often smoking back then.

Any particular Norwegian artists you are into at the time?

A-ha.

MONO PÅ TIGERNET

Foto: Chigi Kanbe

Stikkord: , , , ,


Sjappesnakk: Espen T. Hangård

Skrevet 8. februar, 2019 av

x

Den nye plata heter «Elementær» og den forrige «Primær», og du kaller dem «companion releases». Finnes det en kontinuitet i albumene, musikalsk så vel som tematisk, og hva er den i så fall?

Da jeg starta soloprosjektet lagde jeg masse musikk uten tanke på at det skulle gis ut. Alt var lov, og det var veldig gøy å prøve ut nye måter å tenke og strukturere musikk på! Og ikke minst fikk jeg en bra boost av å bruke andre instrumenter. Synthene og sequencerne gir en helt annen estetikk enn jeg har jobba med før, og så har de ganske omstendelige grensesnitt sammenlikna med en gitar! Sjøl om jeg tenkte på prosessen som bare moro og full frihet underveis, bestemte jeg meg for å være disiplinert og gjøre alle låtene «ferdige». Med det mente jeg at jeg skulle kunne spille låtene for en kamerat uten å måtte ta forbehold som «her mangler det noen akkorder» eller «denne låta må mikses på nytt», osv. Take it or leave it, her har jeg gjort mitt beste, liksom. Hvis det suger, så er det bare min skyld, hehe!

Resultatet var i alle fall at jeg etter hvert hadde masse gjennomarbeida materiale i en skuff. Og da låtene hadde ligget sånn noen år og jeg fikk litt avstand til dem, skjønte jeg at en del var mer enn bare utprøvinger. Kjetil på Galleberg Forlag nevnte for meg at han var interessert i å gi ut musikken min, så jeg gikk igjennom arkivet og gjorde et utvalg. Ca 1/4 av låtene passerte nåløyet, og vi så at disse ville passe bra som to LP-er.

Sammenhengen mellom platene er at de blei til hulter til bulter over en fireårsperiode. Jeg endte opp med å sortere låtene etter stemning og stil. Halvparten av materialet var råere og mørkere og havna på «Primær», mens den andre halvparten var mer utbrodert og melodisk og kommer nå ut på «Elementær». Når det gjelder titlene, så henspiller «Primær» og «Elementær» på at dette er tidlige arbeider i prosjektet, uten at det innebærer noen nedvurdering av dem. Jeg synes det er en kul rekkefølge å slippe den forholdsvis «primitive» plata først, og så åpne opp litt på nummer to.

Espen, du har holdt på med en liten av ulike musikkuttrykk. Hva fikk deg til å gå videre fra for eksempel metal (Altaar) inn i electro-verdenen som «Elementær» og «Primær» beskjeftiger seg med?

Det var en overlapp i starten der, soloprosjektet oppsto mens jeg spilte i KILLL, Altaar, Diskord, NunFuckRitual og She Said Destroy. Kanskje electroen kom ut av en underbevisst trang til å lage noe som var veldig langt unna metall? Og så blei jeg kronisk sjuk for ti år siden. Jeg prøvde å holde det gående noen år med flere band, faste øvinger, masse konserter, innspillinger osv, men det blei tydelig at det var uforsvarlig å fortsette sånn, jeg sleit meg rett og slett ut. Det var mye lettere å tilpasse solo-jobbinga til helsa, så da blei det hovedprosjektet.

Og bortsett fra alt det der praktiske, så har jeg jo alltid digga elektronisk musikk. Fra breakdance-feberen på 80-tallet med Break Machine og Afrika Bambaataa, litt seinere New Order, Depeche Mode og Nitzer Ebb, og etter hvert WARP-greiene og Drum’n’Bass på 90-tallet.

Hvilke artister bør man sjekke ut om man digger «Elementær»?

Mens jeg lagde de to platene hørte jeg mye på DMX Krew, Ceephax, Dave Monolith, The Tuss, Cylob, Photodementia og Bochum Welt. Alle lager fet Acid/Braindance/Electro og har gitt ut plater på Rephlex-labelen. Og så gikk det mye i den über-funky electroen til Drexciya. Et absolutt must! Av mer kjente navn så gjelder jo alltid de fire store på Warp – Squarepusher, Aphex Twin, Autechre og Boards of Canada. Og Kraftwerk, selvfølgelig. Ellers har vi noen skandinaviske guruer som holder på for tiden – sjekk ut EOD fra Trondheim og svenske Rolando Simmons!

ESPEN T. HANGÅRD PÅ TIGERNET

Foto: Carsten Aniksdal

Stikkord: , , ,


Ukas Klassiker: Adolescents – Adolescents

Skrevet 7. februar, 2019 av

En gang i blant er det ikke noe annet å gjøre enn å trekke fram det eneste «Blue Album» vi på Tiger bryr oss noe nevneverdig om, nemlig Adolescents’ klassiske debutalbum fra våren 1981. Enten du digger av nyere band som nikker i deres retning, som Night Birds eller Oslos egne Purple-X, eller du har spilt GTA og lurer på hvem som har den feteste låta på Channel X der, eller du bare er på leit etter noe djevelsk punk som rett og slett ripper – stopp nettsurfinga akkurat her, og lytt og les videre.

Brødrene Agnew, den ene kun 16 år, spiller dreadsfletta av så godt som all annen hardcore ’81. Tekstene er poetiske i sin enkelhet, enten de dyrker sosialt utenforskap som i «I Hate Children» og «No Friends», eller når de går motsatt vei og kritiserer mangelen på fellesskap i den voldelige L.A.-punkscenen i «Rip It Up». Eller når de faktisk hyller det djevelske fellesskapet de allerede har i klassiker-låta «Kids of the Black Hole», et episk symposium på fem minutter med mørk, gloom-kledd California-punk.

Nødvendig i enhver platesamling med målsetting om å være skitten og snørrete.

Adolescents på Tigernet

Stikkord: , , ,


Tigertips: Pelicat – Pelicat

Skrevet 1. februar, 2019 av

Indiepop med tåkete blikk, breiglisa vokal og sjanglete gange. Akkurat slik man kan like det, nå som det er sesong for ullgenser og varm pizza på stuebordet. Ute på SellOut! Records.

Pelicat på Tigernet

Stikkord: , , ,


Sjappesnakk: Dangerface

Skrevet 1. februar, 2019 av

Det er nok fort gjort å kjede seg i det trauste Rogalandsregnet gjennom den lange høsten som området gjennomgår mellom hver sommer, men heldigvis gjør Stavanger-gjengen i Dangerface hele venteperioden til en fest med sin Bronx- og midperiode-Refused-anerkjennende rock. Nå kommer debutplata ut gjennom Big Day og vi bestemte oss for å ta en prat med crewet.

Hva var den siste plata dere kjøpte på Tiger?
De siste platene vi (Mike) kjøpte på Tiger var The Bronx’ «V» og Die A Legends «Progression Through Retrospect».

Hva er verdens farligste fjes?
Verdens farligste fjes må være Pelle fra Mayhem. Anno 1991. Eventuelt Aune Sand om det blir for gale.

Hvilke band bør man sjekke ut om man digger Dangerface og «Get Loud»?
Band som fans av Get Loud burde sjekke ut Lüdo, The Ghost of a Thousand, The Bronx, Spielbergs, Vicereine, Kåte Klør, Die A Legend og Exploding Head Syndrome.

Hva er det beste og det verste med musikkscenen i Oslo?
Det beste med musikkscenen i Oslo er samholdet. Støtten fra band til andre band. Til og med fra Oslo til Stavanger, og motsatt. Nettverket har vokst noe til de grader de siste årene. Og stemningen har blitt så utrolig god. Vi elsker Oslo! Det verste med Oslo generelt er reisen til og fra.

Hva er det beste og det verste med musikkscenen i Stavanger?
Det beste med musikkscenen i Stavanger er at den vokser. Den er ikke så veldig stor, men de bandene som jobber hardt gjør seg bemerket. For noen år tilbake var det litt mer gang i scenen, men vi har troen på de yngre banda som holder på om dagen. Det er en liten gnist som har fyrt opp i det siste. Og vi liker det.

Det verste med Stavanger er Stavangerkameratene. Det andre som er kjipt med Stavanger er at det varierer så utrolig om folk kommer på konsertene til de mindre banda. Ikke nok støtte. Men som sagt, det begynner å komme seg.

Dangerface på Tigernet

Stikkord: , , , ,