Månedlige arkiver: februar 2019

Ukas Album: Reynols – Minecxio Emanations 1993-2018

Etter at vår venn Lasse Marhaug stakk innom med denne CD-boksen til oss, ble sjappa svøpt i en slags julaften-stemning. På en meget saktegående ekspress fra Buenos Aires kom endelig en omfattende dokumentasjon på virket til Reynols, kanskje et av klodens sprøeste musikalske sammenkomster. Kall det kosmisk rock, kall det skitten lo-fi, kall det drone – du vil få helt riktig uansett, og Reynols treffer spikeren på hodet uansett hva de begir seg ut på. Hvis du ikke vil høre det fra oss, ta det da fra Thurston Moore: “among the most experimental and wild people I’ve heard.”

Boksen er stappfull av uutgitt materiale fra et spenn på over 25 år, 90 minutter med filmopptak, i tillegg til samarbeid med blant annet Acid Mother’s Temple, så her er det MYE for skarve 399 kroner, for å si det mildt.

Hjernen bak Reynols er trommeslager, vokalist og argentisk offiserssønn Miguel Tomasín – som, i tillegg til en usedvanlig teft for hvordan komme i kontakt med andre galakser gjennom musikk, har Downs syndrom.

Fås eksklusivt hos Tiger i Norge.

Reynols på Tigernet

Plateselskapet Pica Disk på Tigernet

Ukas Klassiker: Bauhaus – In the Flat Field

I høst, passende nok, ankom endelig noen vinylskiver som vi på Tiger har ventet noen år på å ha i hyllene, nemlig albumene til Northamptons svarteste frakkiser: Bauhaus!

Katalogen til dette bandet er omfangsrik i uttrykk, med mye gull og noe grus, men debuten “In the Flat Field” er skiva der både nådeløsheten og oppfinnsomheten til bandet viser seg fra sin mørkeste og beste side.

Infantiliteten til Bauhaus på “In the Flat Field” er en av platas aller største styrker: her sjongleres tverr og eksperimentell, ja, postpunk, med tilløp til glam- og Bowie-fakter på udiskutable hitter som “A God in an Alcove”, og en barnslig vrangvilje som kom det uavhengige twee-uttrykket noen år i forkjøpet på “Small Talk Stinks”. Fra det stramme anslaget til “Dark Entries” og helt til veis ende har Bauhaus stålkontroll. Ikke så rart, kanskje, siden bandet gikk i studio for å lage plata rett etter en månedslang turné.

Hadde alle der ute med svart frakk hørt mer på denne plata, ville verden vært et bedre sted.

Bauhaus på Tigernet

Tigertips fra Nag

Nag er innom Oslo for å spille konsert med Sovereign, men før kvelden tar fullstendig fyr borte på Vaterland stakk trioen innom Tiger for å anbefale noen plater fra den skitnere kanten av sjappa til dere Tigerkunder.

Ørjan:

Uncle Acid & the Deadbeats – Blood Lust

Jabba – Vice

Arnfinn:

C.H.U.D. – Drapsmaskin

Halshug – Blodets Bånd

Peter & the Test Tube Babies – Mating Sounds of South American Frogs

Espen:

Pissed Jeans – Why Love Now

The Good, the Bad and the Zugly – Anti-World Music

Nag på Tigernet

Sjekk ut konserten på Vaterland her

Datarock: Fem ting norske band gjør feil

Glem alt du trodde du visste om Datarock. Liker du Devo og Talking Heads MÅ du sjekke ut deres siste tolvtommer, “A Fool at Forty is a Fool Indeed”. Kall det new rave, kall det kitsj og filtrert synthpop, kall det jovial post-punk – svaret er alt sammen. Bandet er også kjent som linedansere mellom en ekstremt utviklet DIY-etikk og markedsretta tankegang, så vi måtte spørre dem hvilke fem ting de mener norske band gjør feil.
Les videre

Ukas Album: Sleaford Mods – Eton Alive

Sleaford Mods kunne vært en spøk som sluttet å være morsom for lenge siden, men med “Eton Alive” er det åpenbart at snakkesyngende utbrudd på nottinghamsk over et spinkelt beatdriv fortsatt har livets rett, og vel så det: duoen sparker fra seg på dritbra vis her på sitt femte album, ute i butikkene bare et halvt år etter den lovende, selvtitulerte EPen som de slapp i høst.

Tekstene begir seg ut på de samme, dessverre temmelig evige temaene: arbeidsledighet, harselering med adelen, et England som går til piiises. Alt med en liten dæsj av tull og tøys også, som det passer seg for to middelaldrende hvite rappere fra den engelske landsbygda.

SLEAFORD MODS PÅ TIGERNET

Kung Fu Girls i hus!

Det føles smått anakronistisk, men likevel veldig, veldig digg å være en av de første som holder i en LP av Kung Fu Girls’ glitrende 1993-debut “This is the Kung Fu Beat”. Det er nemlig første gang skiva foreligger på vinyl, takket være Hærverk Industrier, og fuzzpopen holder seg like bra på svart som blank flate, det kan vi allerede love dere. Vi snurrer den en gang til, vi, og overlater ordet til Kristopher Schau:

Halve moroa (og frustrasjonen) med debuten til Kung Fu Girls var at ingenting var som forventa.

«Hvem faen er det som starter et album med en instrumental?»

Les videre

Ukas Klassiker: Hot Water Music – Caution

AH! “Caution” av Hot Water Music, tilbake på deilig vinyl i dag. Det finnes mange utilgivelig bleke kopier av Hot Water Music, så det er bare rett og rimelig at denne plata reaktualiseres i blant. Saftige rockeriff med uimotståelige melodier slengt på toppen. Både Chuck og Chris holder på å sprekke av inderlige utrop, enten det er glede eller harme som ligger bak. Alle powerchordsa her er tatovert med kjærlighet.

Stikk innom sjappa og digg dritten ut av denne slagerparaden med oss!

Hot Water Music på Tigernet

Sjappesnakk: Mono

Taka fra det japanske bandet med det fete navnet og de mon(o)mentale låtene slo på tråden for å ta en sjappesnakk her med oss på Tiger, i anledning den ferske skiva “Nowhere Now Here”!

The title of the new album is “Nowhere Now Here”. What do you mean by this title?

“Nowhere Now Here” became a musical trail of all the troubles we faced as we walked towards our new chapter.

In 2017, because of our troubles and termination with our Japanese management and label, as well as our drummer’s departure, we were in a state of not being able to take one step. We didn’t have any of our schedule locked and we were all in the mood of “if it was a regular band, this is when they’d disband”. We were really in the dark and couldn’t see anything ahead. We were in a crucial time of needing to decide whether the band should reborn or stop its activity.

In result, I left a story about regenerating from the pitch-black darkness which felt like “nowhere”, then through dawn, welcoming the new chapter “now here”. Because of this, this album is filled with completely different energy compared to our last albums.

If you cut the word “nowhere” in half, it becomes “now here”. I wanted to express that by pouring the feeling of love and positivity into that one single space, you will be able to change everything.

This album portrays a story about parting with the past. From wondering a pitch-black darkness filled with hatred, anger and a sense of incongruity in the deep pit of your heart, to facing yourself and fighting through struggles, hidden light and hope of what you wish to remain, then eventually in the last scene “Vanishing, Vanishing Maybe”, you part way with the past.

What records influenced “Nowhere Now Here”?

When I write songs, I don’t really listen to music so there are no albums that gave me a direct influence but always, I’m listening to Beethoven, My Bloody Valentine, Ennio Morricone, Arvo Part and Philip Grass and recently, I listen to a lot of Johan Johansson and Nils Frahm.

Years ago Mono played at the now closed Oslo club Mono, and this gig featured on your live DVD. Do you have any fond memories from this gig?

I don’t remember clearly but I still haven’t forgotten that the venue’s name was the same. It was when I was still young. Our live back then’s volume was extremely loud.

We’re still really loud now but I remember the amp was often smoking back then.

Any particular Norwegian artists you are into at the time?

A-ha.

MONO PÅ TIGERNET

Foto: Chigi Kanbe

Sjappesnakk: Espen T. Hangård

x

Den nye plata heter “Elementær” og den forrige “Primær”, og du kaller dem “companion releases”. Finnes det en kontinuitet i albumene, musikalsk så vel som tematisk, og hva er den i så fall?

Da jeg starta soloprosjektet lagde jeg masse musikk uten tanke på at det skulle gis ut. Alt var lov, og det var veldig gøy å prøve ut nye måter å tenke og strukturere musikk på! Og ikke minst fikk jeg en bra boost av å bruke andre instrumenter. Synthene og sequencerne gir en helt annen estetikk enn jeg har jobba med før, og så har de ganske omstendelige grensesnitt sammenlikna med en gitar! Sjøl om jeg tenkte på prosessen som bare moro og full frihet underveis, bestemte jeg meg for å være disiplinert og gjøre alle låtene “ferdige”. Med det mente jeg at jeg skulle kunne spille låtene for en kamerat uten å måtte ta forbehold som “her mangler det noen akkorder” eller “denne låta må mikses på nytt”, osv. Take it or leave it, her har jeg gjort mitt beste, liksom. Hvis det suger, så er det bare min skyld, hehe!

Resultatet var i alle fall at jeg etter hvert hadde masse gjennomarbeida materiale i en skuff. Og da låtene hadde ligget sånn noen år og jeg fikk litt avstand til dem, skjønte jeg at en del var mer enn bare utprøvinger. Kjetil på Galleberg Forlag nevnte for meg at han var interessert i å gi ut musikken min, så jeg gikk igjennom arkivet og gjorde et utvalg. Ca 1/4 av låtene passerte nåløyet, og vi så at disse ville passe bra som to LP-er.

Sammenhengen mellom platene er at de blei til hulter til bulter over en fireårsperiode. Jeg endte opp med å sortere låtene etter stemning og stil. Halvparten av materialet var råere og mørkere og havna på “Primær”, mens den andre halvparten var mer utbrodert og melodisk og kommer nå ut på “Elementær”. Når det gjelder titlene, så henspiller “Primær” og “Elementær” på at dette er tidlige arbeider i prosjektet, uten at det innebærer noen nedvurdering av dem. Jeg synes det er en kul rekkefølge å slippe den forholdsvis “primitive” plata først, og så åpne opp litt på nummer to.

Espen, du har holdt på med en liten av ulike musikkuttrykk. Hva fikk deg til å gå videre fra for eksempel metal (Altaar) inn i electro-verdenen som “Elementær” og “Primær” beskjeftiger seg med?

Det var en overlapp i starten der, soloprosjektet oppsto mens jeg spilte i KILLL, Altaar, Diskord, NunFuckRitual og She Said Destroy. Kanskje electroen kom ut av en underbevisst trang til å lage noe som var veldig langt unna metall? Og så blei jeg kronisk sjuk for ti år siden. Jeg prøvde å holde det gående noen år med flere band, faste øvinger, masse konserter, innspillinger osv, men det blei tydelig at det var uforsvarlig å fortsette sånn, jeg sleit meg rett og slett ut. Det var mye lettere å tilpasse solo-jobbinga til helsa, så da blei det hovedprosjektet.

Og bortsett fra alt det der praktiske, så har jeg jo alltid digga elektronisk musikk. Fra breakdance-feberen på 80-tallet med Break Machine og Afrika Bambaataa, litt seinere New Order, Depeche Mode og Nitzer Ebb, og etter hvert WARP-greiene og Drum’n’Bass på 90-tallet.

Hvilke artister bør man sjekke ut om man digger “Elementær”?

Mens jeg lagde de to platene hørte jeg mye på DMX Krew, Ceephax, Dave Monolith, The Tuss, Cylob, Photodementia og Bochum Welt. Alle lager fet Acid/Braindance/Electro og har gitt ut plater på Rephlex-labelen. Og så gikk det mye i den über-funky electroen til Drexciya. Et absolutt must! Av mer kjente navn så gjelder jo alltid de fire store på Warp – Squarepusher, Aphex Twin, Autechre og Boards of Canada. Og Kraftwerk, selvfølgelig. Ellers har vi noen skandinaviske guruer som holder på for tiden – sjekk ut EOD fra Trondheim og svenske Rolando Simmons!

ESPEN T. HANGÅRD PÅ TIGERNET

Foto: Carsten Aniksdal

Ukas Klassiker: Adolescents – Adolescents

En gang i blant er det ikke noe annet å gjøre enn å trekke fram det eneste “Blue Album” vi på Tiger bryr oss noe nevneverdig om, nemlig Adolescents’ klassiske debutalbum fra våren 1981. Enten du digger av nyere band som nikker i deres retning, som Night Birds eller Oslos egne Purple-X, eller du har spilt GTA og lurer på hvem som har den feteste låta på Channel X der, eller du bare er på leit etter noe djevelsk punk som rett og slett ripper – stopp nettsurfinga akkurat her, og lytt og les videre.

Brødrene Agnew, den ene kun 16 år, spiller dreadsfletta av så godt som all annen hardcore ’81. Tekstene er poetiske i sin enkelhet, enten de dyrker sosialt utenforskap som i “I Hate Children” og “No Friends”, eller når de går motsatt vei og kritiserer mangelen på fellesskap i den voldelige L.A.-punkscenen i “Rip It Up”. Eller når de faktisk hyller det djevelske fellesskapet de allerede har i klassiker-låta “Kids of the Black Hole”, et episk symposium på fem minutter med mørk, gloom-kledd California-punk.

Nødvendig i enhver platesamling med målsetting om å være skitten og snørrete.

Adolescents på Tigernet