Månedlige arkiver: januar 2019

Ukas Klassiker: Replacements-skiver

Vi har nettopp fått en ny forsendelse med skiver fra en av våre 80-tallsfavoritter: Minneapolis’ Replacements!

I katalogen deres surfer vi gjennom den infantile “Sorry Ma…” via den første stadionpop-flørten på “Let it Be” til den forsiktige inngangen til storhet på “Pleased to Meet Me” og, som både syvende og sist, den sprikende svanesangen “All Shook Down” som satte punktum for bandet ved inngangen til nittitallet.

Som seg hør og bør selges disse stort sett til sympatiske shitkid-priser, altså 169 per, både på nett og i sjappa:

Replacements på Tigernet

Sjappesnakk: Spielbergs

Foto: Tord Litleskare

I anledning den kommende Spielbergs-debuten “This is Not the End” – samt det faktum at de skal ta over sjappa et par timer førstkommende onsdag – passet det bra med en sjappesnakk med det fortryllende orkesteret av herda Oslo-indiehuer! Liste har de også laget …

Tittelen “This is Not the End” akkompagneres med et bilde av et forfallent forstadshus. En slagkraftig kombinasjon! Er det snakk om en slags påminnelse til dere selv om å ikke stagnere?

Det kan tolkes som en intern beskjed til oss selv ja, både om å ikke stagnere og at det går an å fortsette å lage relevant musikk selv om livssituasjonen gjør at vi ikke henger på Revolver hver helg lenger. Forstadshuset kan vi ikke ta æren for selv, det var Christina Disington og Stig Andersen som fikk frie tøyler til å lage et cover de følte passet til skiva. Vi kicket veldig på ideen deres, som åpnet for flere tolkninger av skivetittelen. Forstaden er ikke døden, men bare begynnelsen av den!

Tekstene varierer fra eksistensielle temaer til kalde føtter knyttet til fastfood-bestillinger. Hva er den røde tråden i låtene på plata, om noen?

Om det er en rød tråd, så er det vel ærlige utleveringer av våre dårlige sider (som å spise burger på Mac’ern og ikke tørre å si fra når de føkker opp bestillinga), ispedd en liten tanke om at det kanskje går greit likevel. Men egentlig så er det vel mest klassisk emo-syting.

Neste onsdag (30. januar) kommer dere og tar over sjappa vår for å selge både egne skiver og hva annet folk måtte finne på å ta med seg. Har noen av dere egentlig erfaring som butikkmedarbeider, profesjonell musikkpusher eller begge deler?

Jeg, Stian, jobba noen år på den lokale nærbutikken på Vestli mens jeg gikk på videregående. Der lærte jeg gode, merkantile triks som:

– Står det ikke pris på varen? Gå for 29,90, det passer til det meste.
– Er sjefen blitt for klåfingra på julebordet? Si at mannen hennes er utro på dassen, og løp det du makter derfra mens hun sjekker.
– Er du på fylla hele fredag kveld, og kommer plutselig på at du skal jobbe lørdag? Spander et par øl på en kompis og få han til å ta de første timene av vakta for deg mens du sover bort den verste rusen. Ingen merker noe forskjell uansett.

Alt dette regner jeg med kommer godt med, så dette skal nok gå fint!

Hvis dere skal trekke fram ett norsk band som fortjener mer oppmerksomhet, hvilket er det?

Mens vi holdt på å spille inn skiva viste Marius Drogsås Hagen oss en låt av et band han spilte litt med, som låt jævlig farlig og fett. En stund etter stakk vi og så de live på Soria Moria etter en øving, og ble blåst av banen av riffinga og kulheten i låtene. The Basement Shake heter de, og har fire låter ute nå. De er produsert av Emil Nikolaisen og låter skikkelig bra, men har ikke fått noe særlig ståhei rundt seg, så her burde folket komme på banen nå som vi er blåst av den.

Tre skiver som har inspirert albumet?

…And You Will Know Us By The Trail Of Dead – Source, Tags And Codes

Motorpsycho – Angels And Daemons At Play

The Get Up Kids – Something To Write Home About

Til slutt: Spielbergs’ topp 25 Osloindie-låter, som du kan sjekke ut på Spotify-lista under:

Ukas Album: Misty Coast – Melodaze

Bak dette enormt beroligende og estetisk blidgjørende coveret venter plate nummer to fra Misty Coast: “Melodaze”! Indierock som trasker i et frika og smått folka landskap dynket helt klissvåt av klangeffekter. Det føles virkelig som en “melodaze”, som en melodi som havnet på fylla og ikke får musikken helt til å gå opp. Skakt, men vakkert!

Misty Coast på Tigernet

Sjappekupp med Spielbergs

Onsdag 30. januar mellom klokka 16:30 og 18:00 gir vi på Tiger fra oss styringa over sjappa og slipper til de plateaktuelle indiehodene i Spielbergs bak disken!

Facebook event

Det blir eksklusivt forhåndssalg av den nye skiva med tilhørende eksklusiv forhåndslytt, i tillegg til kaffi, garantert god stemning – og kanskje litt andre anbefalinger enn de vanlige vi bak kassa kommer med?

Spielbergs’ “This Is Not The End” ligger godt an til å bli en av årets plater selv om vi kun skriver februar måned da skiva kommer ut. Bandet er hypet langt, langt opp i skyene, med rette, og de som allerede har fått høre det kommende debutalbumet kan bekrefte at Spielbergs kommer til å beholde posisjonen der oppe blant stjernene. Her er det store refrenger og ditto digre vegger av frihetssøkende gitarlyd og emo-vokal, slik kun herda Oslo-indiehuer kan gjøre det.

Forhåndsbestill plata på CD eller vinyl her, og velg “pick it up”, så er du sikret et eksemplar til Spielbergs kommer innom sjappa 30. januar.

Ukas Album: Primer Regimen – Ultimo Testamento

Denne kom rett før jul, men fortjener en ekstra spinn eller ti i 2019 også! Litt krisp og catchy oi-hardcore fra Colombias bakgater slår aldri feil for å gi deg den siste pushen inn mot helga.

Skaff Primer Regimen hos oss, utgitt på Byllepest Distro!

Primer Regimen på Tigernet

Ukas klassiker: Dischord-skred!

Etter å ha gått tom litt for fort litt for mange ganger på rad, klina vi til med en solid bestilling fra statene på en serie titler fra et av forrige årtusens aller fremste plateselskap: Dischord!

Den tidlige katalogen deres glitrer såpass med punk-milepæler at det for uinnvidde kan være vanskelig å vite akkurat hvor i platebunka man skal begynne. Den blåserbacka, pamflettpolitiske galskapen til Nation of Ulysses på “13 Point Program to Destroy America” eller dens mer undervuderte etterfølger “Plays Pretty for Baby”? Blåser man gjennom 80-talls Ian MacKaye i Minor Threat eller dykker man først ned i 90-talls Ian i Fugazi? (Kanskje mellomstasjonen Embrace?)

Eller går man et hakk bak kulissene, og plukker ut MacKaye-lillebror Alecs band The Faith, enten på maktdemonstrasjonen “Subject to Change” eller den ikoniske splitten med metall-estetikerne og bråkebøttene i Void? Når alt er gjennomspilt og man aner en følelse av tomhet – er det da “Take it Back” eller “Food For Thought” som er mest sjelslindrende i Gray Matter-diskografien?

Mange spørsmål, mange svar. Mange skiver, men alle de nevnte er bra. Dette er noen av klassikertitlene det går mest av på Tiger, så vi anbefaler å slå til raskt!

DISCHORD RECORDS PÅ TIGERNET