Månedlige arkiver: desember 2018

Endelig For Pete’s Sake 12″ i sjappa!

Etter flere måneders ventetid og trykkeritrøbbel har vi endelig fått kloa i noen eksemplarer av den nye tolvtommeren til For Pete’s Sake, “North Atlantic”! Godeste Kim Amundsen fra bandet stakk innom sjappa med noen eks på både oransje og svart vinyl.

Meget begrenset antall, så slå til nå og få servert litt ekte OCHC!

Siste åpningsdag før jul er i morgen (lørdag 22/12), vi holder åpent fra 12 til 17.

For Pete’s Sake på Tigernet

Bestselgerne på Tiger i 2018

Sjekk ut låter fra bestselgerne her:

Tiger har lagt bak seg nok et bra år med masse musikkformidling. Det er en fryd å se så sterk representasjon av norske undergrunnstitler på årets bestselgerliste. Våre kunder har den beste musikksmaken i byen!

Vi har siste åpningsdag på lørdag 22. desember og tar fri i romjula. Tiger kommer sterkt tilbake fra og med den 2. januar og er klar til å ta fatt på nok et år med platepushing av kvalitetsmusikk fra den norske underskogen.

Se bestselgerne på Tigernet her

Jørns topp tre album fra 2018

Han spiller kanskje i et rockeband oppkalt etter slemmebilen i Flåklypa (Boomerang Rapido) men ellers er Jørn livets glade sjappegutt. Du ser ham ofte med tralla (eller sjappebikkja Billie) rundt i Oslos gater, bærende på plater fra Diger Distro ut til butikker i hele byen.

Rongeur – An Asphyxiating Embrace

Riff-bonanza fra Oslo og metal-alibiet mitt på topp 3. Har spilt denne back to back flere ganger og åpningsriffet på Weltschmerz er alltid like velkomment. (Bonus-fakta: jeg klarte å overbevise Eivind om at de het Rongeir da de startet opp, ettersom to av medlemmene het Ronny og Geir)

Rolling Blackouts Coastal Fever – Hope Downs

Herlig indie-rock fra Australia. Bevis på at ting ikke trenger å låte originalt for å låte friskt.

Les Big Byrd – Iran Iraq IKEA

Albumet jeg har gledet meg til siden de begynte å droppe singlene skuffet ikke på noen som helst måte. Litt av krauten fra tidligere er borte og har blitt erstattet med mer psych og mer pop.

Eriks topp tre album fra 2018

Erik sjonglerer tjenestegjøring som arbeidskar på Tiger med å være forkjemper for distriktsmusikk gjennom plateselskapet Rural Rebel Rock, rockefestivalen Fjellparkfestivalen og sitt eget band Føkkefjord.

Negativ – Projections 

Oslos helt egne hardcorehelter har hatt sitt beste år hittil med USA-turné, flere Europa-konserter og ikke minst: denne mini-LPen. Middels tempo punk, men med en makset følelse av uhygge og mistilpasning. Årets låttittel har de også: “Manarchy”. Drar i studio på nyåret med Jonah fra Career Suicide og Fucked Up, så da er nok en av tre favoritter i 2019-kåringen klar allerede.

Pää Kii – Jos huonoo onnee ei ois mul ei ois onnee ollenkaan

Etter en veldig undervurdert debutplate i 2012, har det vært stille ganske lenge fra Pää Kii. Plutselig kom det ny plate i høst, og det er mer av det samme gamle: mesterlig utført powerpop, garasjerock og 77-punk med betraktninger om litt av hvert på finsk.

Amyl & the Sniffers – Big Attraction & Giddy Up

Direkte og pubbrun punkrock, med strek under rock. Amyl & the Sniffers råkjører gjennom snaue tjue minutter med såpass selvtillit at man sitter igjen med en følelse av at de skitne Melbourne-sidegatene deres bør være hovedstaden i hele verden. Arrogant og stilig, eller bare som vokalisten synger i åpningslåta – kanskje årets beste strofe: “People look at me like I’m a hooker / but I just wanna be a venue booker”.

Eivinds topp tre album fra 2018

Eivind er den grafiske magikeren og brillekledde økonomiske oppsynsmannen på huset. Nitidig arbeid foran dataskjermen krever musikk av en ekstraordinær karakter, og her er Eivinds beste plukk fra platehyllen av året.

Snail Mail – Lush

Sårbar indie-rock med gripende og ærlige tekster presentert av en unik og frisk stemme.

YOB – Our Raw Heart

Etter nesten å ha møtt døden slo YOB med vokalist Mike Scheidt i front, tilbake med sitt sterkeste album til nå.

Deafheaven – Ordinary Corrupt Human Love

Med enda større melodifokus en tidligere traff Deafheaven skikkelig i år med sin deilige blanding av black-metal, britpop og post-rock. Det perfekte soundtracket til å vandre endeløst inn i en nydelig sommernatt.

Ingrids topp tre album fra 2018

Ingrid er motoren i den bekledningsorienterte og vinylpressende delen av Tiger: nemlig Digertrykk.

Her er mine topp tre musikalske favoritter fra 2018 – alle er band som leverer fantastisk både på skive og på konsert.

Frøkedal – How We Made It
“Vakker og finstemt indiepop som føles personlig og genuin.”

Leonov – Wake
“En fantastisk miks av gammelt og nytt, gitarrock og metal. Som Cranes, Slowdive og Cult of Luna i en og samme skive.”

Great News – Wonderfault
“En energisk skive full av poplykke som alltid får meg i godt humør!”

Tigerprisen 2018

I 2018 lanserer vi på Tiger vår egen æresbemerkning: Tigerprisen!

Tigerprisen skal deles ut hvert år til en person eller tiltak som skaper livskraft og muligheter i den norske musikkundergrunnen.

Vi har i dag stemt fram vinneren av Tigerprisen, i tillegg til følgende kategorier:

Tigerprisen 2018

Harpefoss Hardcorefestival

Harpefoss Hardcorefestival begynte i september 2017 på samme måte som alle andre gode kulturtiltak: man savnet sin stemme i lokalmiljøet. Harpefoss-guttene Jompi og Johnny følte fossekallet, og tok steget for å gjøre noe med dette savnet. Plutselig stod en bråte dritbra undergrunnsband på en ensom scene utenfor allfarvei, midt i Gudbrandsdalen, på et sted med knapt 350 innbyggere.

I 2019 går Harpefoss Hardcorefestival inn i sitt tredje år, og befinner seg på et kritisk punkt: vil festivalen befeste seg som en varig scene? Det hersker i alle fall ingen tvil om at bookingen, organiseringen og ikke minst lidenskapen gløder.

Årets tekstlinje

“Knowledge is power says my girl / How come the quiz masters don’t rule the world?”
The Good, The Bad & The Zugly – I Need A Place To Drink

Årets bandbilde

Nag (tatt av Erik Furulund)

Årets produsent

Morten Øby (Leonov, Syndrom, Tusmørke, Erick Ellectrick)

 

De siste tre kategoriene ble stemt fram av publikum.

Tigerprisen 2018

I 2018 lanserer vi på Tiger vår egen æresbemerkning: Tigerprisen!

Tigerprisen skal deles ut hvert år til en person eller tiltak som skaper livskraft og muligheter i den norske musikkundergrunnen.

Vinneren av Tigerprisen 2018 blir annonsert 15. desember, samtidig som vi deler ut prisene med følgende kategorier:

Årets tekstlinje

“Knowledge is power says my girl / How come the quiz masters don’t rule the world?”
The Good, The Bad & The Zugly – I Need A Place To Drink

“Hold kjeft når du snakkar til meg!”
Drittmaskin – Hold kjeft når du snakkar til meg

“I det landet som er ingenmanns, vokser de vakreste blomster”
Ohnesorg – Ingenmannsland (gjendiktning av Vladimir Vysotskys “No Man’s Land”)

“Æ spikre kista / mens alle andre ser ut på det / stryk fra lista / nok et hode tredd på påle”
Ondt Blod – Giron

Årets bandbilde

Kuuk (tatt av Linn Heidi Stokkedal)

Nag (tatt av Erik Furulund)

Frøkedal (tatt av Julia Naglestad)

Intetskjønn (tatt av Stig Fostervold)

Årets produsent

Yngve Andersen (Bokassa, Death Throne, Ondt Blod)

Lasse Marhaug (Sverre Knudsen, Moe, Jenny Hval)

Morten Øby (Leonov, Syndrom, Tusmørke, Erick Ellectrick)

Pål Bredrup & Trond Mjøen (Outer Limit Lotus, Dark Times)

 

Takk til alle som har bidratt med innspill til kategoriene via våre sosiale medier!

Min musikalske fødsel: Jon Olav

I serien “Min musikalske fødsel” inviterer vi folk i miljøet rundt Tiger til å fortelle om øyeblikket, eller utgivelsen, som for alvor åpnet opp musikkens verden for dem. Den første ut i denne serien er Jon Olav, som i dag slipper debutalbumet “Ung poesi” på vinyl!


Kaptein Sabeltann + Jon Olav = Ung poesi

Året er 1998 og eg har fått min første CD. Kaptein Sabeltann. Ein dobbel CD med historiefortelling og musikk frå det fortryllande universet i Kjuttaviga. I ein gamal lærarbustad på Sunnmøre sit eg i ei stove med tømmerveggar og lyttar. Eg er oppslukt i musikken. Som med mykje andre av minna ein har frå treårsalderen er ikkje alt like klart. Eg hugsar for eksempel ikkje kva vær det var då eg høyrte den, og eigentleg ingenting anna heller. Det einaste eg hugsar er den CD’en og at eg digga det med heile det vesle hjartet mitt. Fortsatt kan eg sette på den skiva og oppriktig tenke at det er bra musikk.

Nitten år seinare bankar eg på døra til eit flunkande nytt studio i Kristiansand, der vi skulle lage vår første plate, Ung poesi. I hjørnet står eit gamalt kopparfarga trommesett av typen Slingerland som sto igjen frå førre studioeigar. Undervegs i prosessen kom det fram at det same studioet som vi var i blei brukt til innspelinga av den originale musikken til Kaptein Sabeltann. Trommesettet hadde stått der heilt sidan den tida.

Trommene som vi brukte på debutplata var altså dei som blei brukt på CD’en som sette i gang mi musikkinteresse. Eg trur eigentleg ikkje på skjebnen, men i nokre tilfelle kan ein begynne å lure.

Håper de vil like albumet mitt.

Jon Olav

Kjøp Jon Olavs debutalbum “Ung poesi” på Tigernet

Vitnesbyrd fra Happy Daggers Einar Stenseng

Kun to dager igjen før Bittarheden tres over adventstidens kvalmende klamhet. Takk og pris. I mellomtiden lader vi opp med et vitnesbyrd fra Happy Daggers riksmålstalende mangestrengør (kan man si det? Gitarorientert multiinstrumentalist?): Einar Stenseng.

Denne høsten relanseres (foruten tredjeplaten More Songs of Shame) også Happy Daggers andre album, Bittarheden, på Rural Rebel Rock, digitalt, men først og fremst er det gledelig at albumet for første gang utgis på vinyl (noe senere i høst; forhåndsbestilles her). Selv om platen, som alle Happy Daggers utgivelser, har sine åpenbare svakheter, har den unektelig gjort seg fortjent sin legendariske status i visse undergrunnsmiljøer i Oslo og Sør-Rogaland.

Sangene her, på den vidunderlige Dalane-dialekten (og således foreløbig vår eneste utgivelse på norsk (forutenom julesingelen «Han der Jøden», utgitt advent 2010)), ble skrevet høsten 2009 og innspilt på Solgården i Koppom i januar året etter, da de värmlandske innlandstemperaturer gikk helt ned i -26 °C, og vi måtte både fyre i kaminen og drikkelig rikelig med folkeøl for å holde varmen.

Men stemningen i gruppen var god (bortsett fra en kort episode, der M. Angstelsen utpå kvelden ønsket å omskjære Den Triste med en brødkniv). Erik Equinox betjente vår firespors kassettopptager (som vi tidligere hadde spilt inn vår debutplate med), og vi hadde med hovedsaklig akustiske, men også elektriske gitarer, en tromme, en tamburin og noen munnspill (kun enkelte pålegg, særlig Den Kristnes mandolin og trekkspill, samt en drøss av gjestesolister på sistesporet, ble innspilt i øvingslokalet i Oslo senere den vinteren).

Brorparten av materialet var skrevet av Den Triste, med kun små innspill fra oss andre; hans klagende, selvmedlidende ballader, og hans historier om frafallenhet og storbyproblemer. På «Bedehuse» (med sin fabelaktige åpningslinje «Bedehuse ligge øde; / e’ tru e’ konvartere te jøde») ser vi jo også de første spor av den voldsomme jødefascinasjon som skulle rive med seg bandet som en flodbølge i de påfølgende årene.

Hermann Broder bidro også med noen sanger; strengt tatt ikke fritatt for selvmedlidenhet de heller, og hvor jeg hadde en noe større medvirkning. Jeg husker med nostalgisk glede da vi skrev på «Min gamle kristne venn» i hans spartanske lille hytte på Snippen i Maridalen, eller da jeg, i fullt/skjelmsk alvor, sendte han tekstmeldingen som senere ble dalanefisert i refrenget på «Presten din»: «Gå inn i deg sjøl / å håll den stygge kjeften din. / Eg e ikkje presten din.» Det var en besynderlig tid.

Foruten de obligatoriske referanser til Bibel og bedehusliv, finnes også på platen direkte referanser til musikalske forbilder som Cornelis Vreeswijk og Joachim Nielsen, men kanskje viktigst til Dalane-artister som I Was A King (hvis kaptein Frode Strømstad i disse dager er ansvarlig for å trykke nettopp Bittarheden i sitt nye vinyltrykkeri Coastal Town Records i Dalane-hovedstaden Egersund) og selvfølgelig Frank Tønnesen, kjent som Tønes. Personlig hadde jeg nyss oppdaget Tønes’ plater på dette tidspunktet, gjennom mesterverket Tork av deg fliret, men han fortsetter å være en inspirasjon frem til idag.

Bittarheden ble lansert på vårparten 2010, i 77 eksemplarer på hjemmebrent CD-R, men med et medfølgende teksthefte som nær sagt må kunne kalles et klenodium (og som en forvirret beundrer forleden forsøkte å by 10000 kroner for et originaleksemplar av). En slags slippkonsert ble holdt på Egersund Visefestival sommeren samme år, men foruten en konsert på M3 i Oslo noen måneder senere har ikke dette materialet blitt fremført «live» siden.

Det fortjener derfor ett og annet hosiannarop at vi skal fremføre platen i sin helhet i romjulen på Hestens Bøn i Flekkefjord, som ikke ligger langt fra Dalane, og derfor (for tilreisende) kan kombineres med en pilgrimsferd dit. Hvem vil vel ikke se Den Tristes barndomshjem på Vikeså, NorDan-hallen på Moi (åsted for en av Happy Daggers aller første konserter), Helleren i Jøssingfjord, eller kaien der undertegnede nesten druknet etter nevnte opptreden på Egersund Visefestival, en episode som senere ble behandlet i nidvisen «Jeg har fått livet i gave»?

Apropos denne nidvise var det jo dette som var tenkt som veien videre for Happy Dagger etter Bittarheden (og kanskje som en trøst for meg etter denne dialektutgivelsen): Et album på mitt elskede riksmål. Sanger som «El-Shaddai», «Paulus utspørres og svar kreves», «Mitt liv var en lovsang», «Darwin» og «Jeg har fått livet i gave» lå klare (og det var endog på tale å gjøre en hyllestplate til Aage Samuelsen), men da Den Triste og jeg dro til Jødeland i februar 2011 og kom hjem med tzit-tzit, Rebbe Nachman-bøker og menoraer i bagasjen, var igrunn løpet kjørt, og resultatet ble istedet More Songs of Shame.

Et av mine kjæreste minner fra innspillingen av Bittarheden i det svenske sommerhuset, er da vi en aften etter innspillingene satt og diskuterte vår tro. På denne tiden definerte vel enkelte av medlemmene seg fremdeles som kristne, men i samtalen ved peisen denne kvelden ble vi alle (unntatt én) veiet og funnet for lett. Hermann Broder ble beskyldt for å kalle seg kristen kun for å ikke skuffe sin mor, M. Angstelsen for kun å dyrke sin helvetesangst, Den Triste for å bruke kristendom som et skalkeskjul for en gryende interesse for jødedommen, og jeg selv for kun å følge Bob Dylan. I grunn var vi alle skjønt enige om at Erik Equinox, gruppens eneste selverklærte ateist, var den mest kristelige av oss alle.

Einar Stenseng, Happy Dagger

Forhåndsbestill Bittarheden her