Forfatterarkiv: Andreas

UKAS KLASSIKER: THROBBING GRISTLE – THE SECOND ANNUAL REPORT

throbbing_2nd

Det er ikke fjærlett materie å deale med, greiene til Genesis P-Orridge. Throbbing Gristle vokste ut av det avantgardistiske musikk/performance-kollektivet COUM Transmissions, som lagde rabalder i England på siste halvdel av søttitallet. Gruppa blei, gjennom skiver som disse “årsrapportene”, 20 Jazz Funk Greats (riktignok et forsøk på stilbrudd, men stadig en særdeles misvisende tittel), og ikke minst en lang rekke nærmest mytiske kasettutgivelser, blant de aller mest innflytelsesrike innen industrial-sjangeren. P-Orridge fortsatte siden både filosofisk, kjønnspolitisk og musikalsk nybrottsarbeid gjennom Psychic TV og en rekke mer eller mindre lyssky prosjekter.

The Second Annual Report og Throbbing Gristle er en heftig affære, og sjøl her på Tiger hvor vi etterhvert anser oss som nokså tjukkhuda hva angår krevende uttrykksformer, legger vi gjerne inn en liten pause med slentrende indiefolk mellom avspillinga av a- og b-sida av denne kjemiske godbiten. Men milde Moses for en intens trip det er: lydkollasjer, maskinstøy, absurditeter, beiksvart humor og spredte tilløp til rytme; slitsomt og fantastisk på samme tid.

Genesis P-Orrdige er stadig i full vigør, som det heter seg når en omtaler velvoksne folk, og spiller jevnlig i Oslo med nye inkarnasjoner av PTV. Stikk på konsert neste gang hen dukker opp og bryn deg på noe virkelig klassisk pling plong i mellomtida.

THROBBING GRISTLE PÅ TIGERNET

Get jiggy with Genesis under:

UKAS KLASSIKER: ULVER – NATTENS MADRIGAL

ulver

Ulver er utvilsomt det bandet som har kommet ut av den norske black metal-scena, som har eksperimentert mest hemingsløst og som har kommet best unna med det. Vi snakker lydinstallasjoner, filmmusikk, P2, bestillingsverk, Sunn O))), poesi og en rekke andre greier som nok neppe sto på på sjekklista da de aller første kvistete tenåringsguttene spjåka seg ut med kapper og sverd, og vimsa rundt i den norske småskogen med Bathory-kasett på walkmanen.

Nylig kom blei de tre første albumene trykt opp på vinyl, og når Tiger denne uka skulle plukke ut en klassiker, kunne egentlig loddet falt på hvilken som helst av dem, på tross at de alle er forbausende ulike hverandre. “Nattens Madrigal” fra 1997 er nok den som er nærmest det hverkvinnsen/mannsen forbinder med Den Gamle Skolen; fresende og tildels uforståelig vokal, lynkjapp tromming, frentisk riffing og minimal produksjon, som likefullt låter storslått,. Plata består av åtte hymner, dedikert til “ulven i manden”, og sjøl om det kreves endel gjennomlytninger før tekstene framtrer tindrende klart, kan raskt fornemmes hentydninger til eviggrønne temaer som vandøde vesner, skau og generell djevelskap. Det er essensen av norsk black metal og det er dritfett.

ULVER PÅ TIGERNET

Sug litt på åpningssporet:

TIGERTIPS: TUSMØRKE – FØRT BAK LYSET

Tusmørke-Ført-Bak-Lyset-2016

For tjue år sida eller så, var undertegnede på en støttekonsert for eller mot noe, i Grenlandsområdet. Etter fem-seks hardcoreband som spilte halvannetminutts-låter om dyrs frigjøring kom noen langhåra folk på scena og bare: “Denna låta er tilegna Albert Hoffman”. Så dundra det løs med en episk og kjempelang jam-aktig sak med fløyter, flerstemt vokal og i det hele tatt generell kulturkræsj, med henhold til resten av crowden.

Dette var gruppa med det ubeskjedne navnet Captain Cumulonimbus and his Wonderous Cloudship, og som må sies å ha vært en forløper til det som skulle bli Tusmørke. Er det noen som opplever en velfortjent hype er det dette firkløveret, som har fulgt loven om å gjøre sin vilje, og ingen annens, hele veien.

For de uinnvidde var lett å gjøre narr av dem en stund, der de fortsatt sto med kutter og progkomp -men uten gitar – og messa på norsk om babylonske guder, psykedeliske åpenbaringer og heksekunst. Men for stadig flere begynte det å sive inn at dette ikke bare er corny, det er også sjeldent intelligent, velgjort og helstøpt.

“Ført bak lyset” er bandets tredje fullengder – på relativt kort tid, tatt i betraktning ambisjonsnivået og at det har dryppa både tolvtommere og splitskiver i mellomtida. Mye er uforandra fra den gangen i Porsgrunn på nittitallet, men denne gangen tar også bandet noen tekstmessige sveip ned fra astralplanet til det som for mange forstås som nokså profane aktiviteter i umiddelbar nærhet, så som skitur i Nordmarka og kjeltringvirksomhet på Grønland. Fortsatt svinger det som helvete. Visst ligger det en søtlig eim av 60/70-tall over det, men mer Coven enn Love, mer Black Widow enn Jethro Tull. Både produksjon og musikalske referanser er på sin side høyaktuelle for 2016; jvf forøvrig coveret. Og hør på det der basspillet, for faen! Tiger anbefaler hele katalogen.

TUSMØRKE PÅ TIGERNET

Smakefulle biter av den nye skiva ligger spotify osv, men et gjensyn med Offerpresten fra 2013 er en passe måte å tune inn på:

TIGERTIPS: FOX DEVILS WILD – THE BEAT OF CONFORMITY

foxdevil

Dæsken, hva var det som traff oss der? Fox Devils Wild er et band det har vært mumla om rundt i det underste av undergrunnen et par år, men det er først nå det endelig stakk et skamklipt hode opp til oss her på gateplan og overleverte oss noen eks av tyskernes blodferske The Beat Of Conformity. Og for en fest av ei skive! Tenk at noen streetpunks på et eller annet vis har rappa synthen til Gary Numan. Siden øver de passe mye og lager dans i kjelleren på det okkuperte huset de bor i, med en form for – øh – “old school-new wave”, som uomtvistelig henleder tankene på det gærneste fra Forbundsrepublikken på starten av åttitallet, samtidig som det svinger fett, og til overmål låter relevant for 2016.

The Beat Of Conformity gjør at du både vil slåss og kline, og som seg hør og bør er den innspilt et band som veit hvem som fortjener en koz og hvem som fortjener et klapz. Skiva er gitt ut med tung assistanse fra Oslo-labelen Byllepest, som alltid har vært flinke til å hente fram svært varierte greier fra DIY/anarkopønk-scena i Europa; det være seg hviterussisk grindcore, kroatisk punk´n´roll, irsk crust eller som nå: herlige Fox Devils Mind.

På Tiger kjente vi ikke vår besøkelsestid godt nok når de gjesta Barrikaden ifjor høst; og mens vi venter på at gode krefter skal skipe dem tilbake til byen for en ny konsert går vi agurk til denne plata.

FOX DEVILS MIND OG ANDRE KULE BYLLEPESTGREIER PÅ TIGERNET

Skjønn tegninga med en smakebit fra forrige skiva her:

UKAS ALBUM: CULT OF LUNA & JULIE CHRISTMAS – MARINER

cultof_mariner
(Disclaimer: Ikke det at fotokunst er vårt spesialfelt, men det lysgreiene på coveret skal være sånn; vi driver og leser oss opp på astrologi og sfærisk musikk og alt sånn for å tolke det as we speak)

Umeå har produsert en MEGET pen rekke band de siste par tiåra. Meshuggah og Refused er de to åpenbare; men så har vi fuckings Cult Of Luna, et definerende post-metalband som gjerne nevnes i samma åndedrag som sjølveste Neurosis, og som i skrivende stund har holdt på i atten samfulle år. Etter å ha pakka og postlagt et tresifra antall kilo av denne plata til en utålmodig ventende fanskare over den ganske kloden, skulle egentlig mye tilsi at vi på Tiger er dritlei hele Mariner. Det er vi ikke. Den er jævlig bra.

I fjor høst digga vi hardcore-crewet Riwens The Cold (trykk
HER for å lese hva vi skreiv om den). Der var sterke krefter fra Månekulten tungt involvert, og seinere på året kom en delikat split-12er med alliansepartnere fra det svenske nord, The Old Wind. Og i et par år har vi nidigga Vertikal, sammen med en jevn strøm av godfolk i sjappa som tropper opp for å sikre seg sitt eksemplar.

På Mariner gjør bandet en feit og overraksende genistrek ved å involvere den fantastiske amerikanske vokalisten Julie Christmas, som de innvidde vil kjenne fra tidligere band som Made Out Of Babies, Battle Of Mice, såvel som sologreier. Samspillet mellom Christmas og resten av bandet, ikke minst med sanger Johannes Persson, låter kuler og krutt. Det er desperat og utfordrende, men vakkert. Sludga og dvelende, men aldri monotont; låtene er bemerkelsesverdig variert. Det bys på en ildstorm av riffing og spinnvilt komp, der kaoset truer, men hvor Cult Of Luna & Christmas hele tida har full kontroll. Og produksjonen er plettfri.

Skiva kommer i opptil flere farger og innpakninger, og vi anbefaler at folk som liker metalen sin tung som uran går til anskaffelse av iallfall én variant!

CULT OF LUNA PÅ TIGERNET

Jammen så hør den låta under da!

UKAS KLASSIKER: AU PAIRS – PLAYING WITH THE DIFFERENT SEX

aup2
Etter at første-bølgen av punkere hadde rast litt fra seg og / eller lært seg å spille, kom nye lyder til. Vi har trådt inn i post-punken og nyveiven er født. De fleste har kjennsap til de aller største navna, som Television, Public Image Ltd og Gang Of Four, men ei gruppe innafor denne tradisjonen som har fått ufortjent lite oppmerksomhet i ettertid er Birmingham-bandet Au Pairs.

Bandet var knallhardt politisk, med den markante frontfiguren Lesley Woods som en høylydt uttalt feminist og åpent skeiv. Tekstene omhandla touchy temaer, fra seksuelle spørsmål til ramsalt kritikk av den britiske regjeringas framferd mot opposisjonen i Nord-Irland. Og med all ære og respekt til samtidige band som artikulerte dette i slagordsform og med fire flate – Au Pairs´ skiver er av et helt sjeldent utsøkt kaliber og med viktige og frigjørende elementer av humor og håp, både hva angår form og innhold. Om en sjekker ut låter som Unfinished Buisness og Come Again, så skjønner en garantert hva vi mener.

Bandet ga ut kun to fullengdere før dansen var over i 1983. Begge er veldig bra, men vi på Tiger holder en liten knapp på den hakket mer spretne debuten Playing With The Different Sex fra 1981, som denne gang stikker av med det gjeve trofeet Ukas klassiker fra oss.

AU PAIRS PÅ TIGERNET

Can you dig it?

UKAS ALBUM: TOMBSTONES – VARGARIIS

tombstones

“Faen, har det gått litt inflasjon i de der seige doom-banda med downtuna gitarer elle’? Og hva skjer med at Neurosis er booka til fuckings Øya a?” spør du retorisk. “Føler greia di kompis, men i blant siver det no jæskla rått inn blant alt det platte. I det henseende MÅ du sjekke ut nye Tombstones-skiva!”, svarer vi da.

Og det sier vi ikke fordi vi er så skruppelløse på mersalg. Bandet har holdt det gående en liten årrekke, og hadde allerede et knippe knallsterke utgivelser bak seg, blant dem den særs overbevisende Red Skies And Dead Eyes fra 2013, før de spadde dobbeltalbumet Vargariis ut av sementbladeren til Soulseller Records forrige uke.

Og det er SÅ SJUKT HEAVY! Samtidig er det lysglimt underveis i den dunkle og gjørmete sludge-tunellen, i form av frekt groovy partier, bluesrock-soloer og kjappe blastbeats. Tombstones er også et formidabelt liveband, og et par snurringer av Vargariis bør gi et ekstremt godt incentiv til å oppsøke en konsert i så nær framtid som mulig. Der vil du finne Tiger-crewet, henholdsvis hissig headbangende helt foran og stående bak med armene i kors mens vi nikker alvorlig og anerkjennende.

TOMBSTONES PÅ TIGERNET

Hør åpnigssporet på Vargariis under:

TIGERTIPS: FURZE – BAPHOMET WADE

furze_bw

Når P3-redaksjonen om få år skal rette et sånt artig ironisk tilbakeblikk på 2016, vil mye black metal framstå sånn som Poison eller Ratt gjør i dag: fjollete. Et band som IKKE kommer til å nevnes da er Furze. Sjøl om dette enkeltpersonsforetaket er hakket for mange syrelapper unna fra å passere under “TRVE”-kategorien, klarer Furze å konservere og konsentrere svært mye av den fuck you-nerven som endel av oss lærte å frykte og elske med black metal på første delen av nittitallet. Furze utvider rammene uten å sprenge dem – og i denne sammenhengen regner vi det som en dyd.

CD-utgaven forelå før jul, men nå nylig kom den etterlengta vinylutgaven av Baphomet Wade på Gamle-Eriks yndlingsformat, vinyl. Vi vil være så breiale at vi påstår at The Reaper har overgått seg sjøl denne gangen. Baphomet Wade er twisted, koko og noen ganger direkte stygg, men milde Beelzebub så fett.

FURZE PÅ TIGERNET

Føl på stemninga når Furze spilte sin første “ordinære” konsert noensinne i Asker på seinåret i fjor:

UKAS KLASSIKER: DE LA SOUL – 3 FEET HIGH AND RISING

delasoul

Sjøl om det går mye i punk / hardcore / indie / metal og sånn har vi en liten, men velkuratert hiphop-reol her på Tiger, og nå som Soldiers of Rakim har begynt å patruljere gatelangs er vi nødt å chickety-checke om greiene våre er på stell.

Og det er i den forbindelse vi gjenoppdager denne utsøkte delikatessen; mesterverket 3 foot High & Rising fra 1989. “Jazz rap” kan fort føles litt flinkis, familievennlig og hippie-irriterende, spesielt med De La Souls samtidiges maskingeværsmatring i det andre øret. Men når det er gjort med den preisisjonen, munterheten og udiskutable arsenalet av skills som på denne skiva får heller både lillebror, svigermor og tantungen bare komme.

Skiva skulle bli en av de definitive i hiphop-historia, for ikke å si musikkhistoria overhodet. Hør den og la kampen mot fuckboys fortsette.

DE LA SOUL PÅ TIGERNET

Kjenn på denne:

UKAS ALBUM: ÅRABROT – THE GOSPEL

ARA_GOSPEL

Det blir fort høytidsstemning på Tiger når Årabrot slipper skive, og i særdeleshet nå som det har gått tre år sida sist fullengder. Skiva er bygd opp av låter som kom til under bandets hovedmann, Kjetil Nærnes´ dramatiske, og nær på – men heldigvis ikke – fatale sjukeleie for et par år sida.

Sida den gang har guten blitt både friskmeldt og gift, men musikken er ikke nevneverdig plaga av halleluja-stemning, utenom akkurat albumtittelen. EPene “I Modi” og “You Bunch Of Idiots” har gitt litt frampeik mot hva vi kunne vente oss på “The Gospel”: de mest infernalske støypartiene er tona ned til fordel for befriende doser av rock´n´roll; men fortsatt gjelder ambisøse arrangementer med en haug med lag og Årabrots helt egen variant av psych-metal som er både eterisk og sint, vekselvis eller samtidig.

The Gospel er spilt inn i studioet til en av verdens kuleste surkuker, Steve Albini, og er også prega av bunnsolide bidrag av godfolk som Stephen O´Malley, Karin Park og Kristoffer Lo. “Skamløs content marketing”, sutrer du? Ja, men så hør på skiva da, menneske, så får pipa en ganske annen lyd!

Årabrot har forøvrig alltid budt på et generøst mål estetikk; så også denne gangen. Sjekk ut deLuxe-utgava av skiva HER, som er noe av den mest delikate innpakninga vi har sett sida den Slayer CDen med ekte blod i.

ÅRABROT PÅ TIGERNET

Sjekk ut sistesporet på skiva under: