Forfatterarkiv: Erik Egenes

The Album That Changed My Life: Emil Amos (Om, Grails)

Tiger-friend and drum-wonder Emil handles the sticks for the master practicians of meditative metal, Om, who visited Oslo this week for two packed gigs at the Jakob Church, courtesy of Høstsabbat. Emil dropped by the store to talk about Norwegian jazz guitarist Terje Rypdal’s evolution from 1967 and 1968, discuss the wind harp release on record label O. Gudmundsen Minde and last but not least, the album that changed his life: Youth of Today’s legendary “Break Down the Walls” record straight out of New York, 1986. Here follows Emil’s story with the album:

When I look at the cover of Break Down the Walls now, I always feel a faint happiness echoing off of my initial experience with Youth of Today as a perfectly potent image for a 13 year old to aspire towards. Some heavy music was exciting to me in that it expanded on the coloration of the ‘villain’, but Youth of Today magnified positivity as a drug instead.

Obviously this path had already been laid quite firmly by the profound one/two punch of Bad Brains and Minor Threat… and older kids relayed to me very strictly that Youth of Today was basically off-limits to listen to since it was “3rd wave straight-edge” and officially too late to be vital. But I was impatient to obtain more anthems as I was wildly excited to be part of a true movement. Mostly this was all happening in my mind, but that’s the only world that really exists anyway. 

A few years before this, some friends and I had been practicing jumping up and down like David Lee Roth in someone’s mother’s dining room and accidentally shattered the ceiling lights. So it wasn’t that hard to transfer that same energy over to a new format in Youth of Today’s super self-righteous songs that celebrated self-evolution and intelligence. In 9th grade I’d walk down the halls of my high school constantly carrying a notebook of my own lyrics that barely added anything to the monochromatic themes discussed on YOT records… and I dreamed of being allowed to join an important band like this as bassist Walter Schreifels and drummer Sammy Siegler had done. 

Ironically, although I looked up to these two players greatly, I didn’t even remember that they weren’t on this record, which somehow lends to the fact that it was often really the imagery that I was so taken by rather than what might have been happening behind the curtain. But in the end, their music can still make me feel very happy and alive, and every few years I find myself chugging beers around 2am and running around my house to Break Down the Walls in a fit of childhood delight. Certainly, the dream that music could mean something much more than just the way that it sounds was the central germ I caught that changed my entire life and made it what it is now.

Emil Amos

YOUTH OF TODAY AT TIGERNET

OM AT TIGERNET

CHECK OUT EMIL’S PODCAST ABOUT GROWING UP IN THE UNDERGROUND HERE

Sjappesnakk: Chiara fra FOAMMM

Siden den første EPen helt tilbake i 2016 inviterte oss til å “dive into the FOAMMM” har vi gjort nettopp det med stor glede her på Tiger. Liker du hengslete gaze med et synth- og strengeøs av døsig, sommerlig velbehag er det nå debutalbum-aktuelle vidunderet et sikkert kjøp her på Tiger.

Vår skummende Steinerlærer-favoritt og gitarist-vokalist i FOAMMM, Chiara, stakk innom sjappa for å plukke ut noen supre Tigertips fra bunkene våre!

Les videre

Ukas Klassiker: The Birthday Party – Live 1981-82

Det vårer stadig her i byen, men Tiger ligger tross alt på nordsida av kolossen som er LO-bygget, og overøses ikke med sol som resten av Oslo. Det passer oss i grunnen greit, for da kan vi fortsette dypdykket i åttitallets mørke hver gang klassikerspalta skal forfattes på ny.

Og nå er vi virkelig ute på dypt vann, altså: denne dobbel-LPen omfatter en serie livespor fra The Birthday Party i sine London-baserte år. Mest kjent i ettertid som startskuddet til både Nick Cave og Mick Harvey, men de fortjener ikke å reduseres til Nick og Micks tidlige lekegrind. Bursdagsfesten er virkelig et sørgelig skue, der stive, autoritære arrangementer brytes mot ulmende og skarpe basslinjer, iskald støygitar og en insisterende, rett og slett skummel vokal.

Opptakene er håndplukket fra arkivet til gitarist og senere trommeslager Mick Harvey med hjelp fra Henry Rollins, og presenterer The Birthday Party på sitt beste: live and dangerous.

THE BIRTHDAY PARTY PÅ TIGERNET

Sjappesnakk: Permafrost

Permafrost var en del av den særdeles aktive punkscenen i Molde på åttitallet, og deltok blant annet på den beryktede Moldepunx-kassetten. Vi må likevel ikke så langt tilbake for å finne musikk fra moldenserne: senest i forrige uke gav Permafrost ut en ny 12″ med treffsikker postpunk, som du får eksklusivt her på Tiger. For å feire et liv i punkens tjeneste bød vi gjengen med på en liten sjappesnakk.

Permafrost så dagens lys i Molde tidlig på åttitallet. Hvordan var scenen som for alle oss andre er dokumentert på kassetten (og den kommende LPen) Then Molde Punx Go Marching Out?
Det første punkbandet i Molde, The Pigs (som senere ble til Anfall) startet opp i 1979, inspirert av en konsert med Crisis. Etter de første konsertene vokste det raskt fram et stort miljø av 14-16-åringer som etterhvert startet 10-15 punkband. Når Permafrost startet opp noen år etterpå bestod de av en ny generasjon unge som ikke bare var inspirert av den tidlige pønken, men som også var dypt inspirert av post-punk-band som f.eks. Magazine, Joy Division, Public Image Ltd og The Aller Værste. 

Det hadde gått rykter om et fantastisk band bestående av kids som het Permafrost, men det var ikke før under innspillingen av kassetten «Godt ment» at det gikk opp for oss eldre som hjalp til i kjellerstue-studioet at disse gutta blåste resten av oss av banen, både musikalsk og tekstlig. En ny generasjon unge startet en rekke nye band på begynnelsen av 90 tallet som f.eks. Lash Out, Palfinger og Last Straw for å nevne noen.

Hvordan var det punkscenen i Molde endret seg?
Punkscenen på tidlig åttitall var i høyeste grad en DIY-scene. Det ble startet band og spilt konserter nesten uten at medlemmene kunne traktere instrumentene sine. Det var et rent opprør mot foreldregenerasjonen. Den yngre generasjonen som Permafrost var en del av var langt mer kyndige instrumentalister og hadde et helt annet tekstunivers enn de gamle opprørsbanda.


Hvilke artister og/eller skiver har påvirket lydbildet på Permafrosts nye tolver?
Det er mange band som har påvirket lydbildet vi opererer med. Joy Division, Interpol, DIIV og LCD Soundsystem er noen av dem. Vi lyttet mye til DIIV under produksjonen av EPen.

Fortell litt om «håpløshetsfilosofien» som etter sigende har vært med på å danne Permafrost.
Permafrost hadde en ganske tragisk start på karrieren, der bandmedlem gikk bort under tragiske omstendigheter. Det personlige savnet og det musikalske vakuumet som oppstod påvirket naturlig nok bandet for all senere tid både tekstlig og musikalsk. Kombinasjonen av denne hendelsen samt det å finne mening i å lytte til Joy Division, studere Magazines litterære referanser pluss en god porsjon generell ungdomsangst, var med på å skape det som skulle bli Permafrost videre.

PERMAFROST PÅ TIGERNET

Tigertips: A Place to Bury Strangers – Fuzz Club Session

Fuzz Club presenterer her et kornete omslag i svart-hvitt med motiv av en gitarknuser. I klassisk rockehistorie forbundet med Paul Simonon og The Clash, men de siste årene har New York-rockerne A Place to Bury Strangers vært de udiskutable herskerne over instrumentmaltraktering fra scenekanten.

Les videre

Ukas Klassiker: Doom – Total Doom

Endelig påfyll av svart gull fra Storbritannias enda svartere åttitall!

På den ganske lange lista over 80-talls punkband med ikonisk navn og logo finner du det ofte litt oversette bandet Doom. Kanskje fordi sjangerbastarden de var pionerer for, crust, får litt mye juling fra metallsvorne i øst og punks i vest. Men vi anbefaler å gi de trettisju låtene bak dette temmelig totalitäre(!) omslaget en ny sjanse.

Bånntung, raspete Birmingham-punk som banker banker, batongmisbrukere, krigsforbrytere og ikke minst lytteren. På “Total Doom” får du hele smørja fra Doom på dobbel svart vinyl (selvfølgelig) og i praktfullt gatefold-omslag.

DOOM PÅ TIGERNET

Ukas Album: La Dispute – Panorama

Ikke at det er såååå lenge siden 2004, men det høres ut som det var i går når du snurrer La Disputes nye skive “Panorama”. En tematisk rød tråd som gir rockopera-vibber, en halvveis hes ropevokal som tar pauser med hviskende spoken word i fremførelsen av heimstadsdiktning fra det rurale USA i Modest Mouse-ånd. Med et bakteppe som ikke er helt fjernt fra det skiftende og saktegående lydbildet til Modest Mouse heller, selv om det er post-hardcore som ligger i bånn her. Sikker vinner!

LA DISPUTE PÅ TIGERNET

Sjappesnakk: Monograf


Tigerblogget fikk huket tak i de oslobasserte post-rockerne i Monograf midt i mellom radio og avisintervjuer for å snakke om inspirasjonskildene bak deres fantastiske debutalbum ‘Nadir’ som har gått på repeat på annlegget i sjappa den siste uken.

Blant inspirasjonskildene deres nevnes et navn som kanskje er ukjent for ganske mange som ellers trekkes mot musikken deres: felemesteren Nils Økland fra Haugesund. Fortell litt om forholdet deres til musikken hans.

Da jeg begynte å spille med folkemusikere for omtrent ti år siden følte jeg det åpna en helt ny verden for meg. Felespill kan være så utrolig ekspressivt, og det treffer hjertestrengene mine på en uforklarlig sterk måte. Samtidig er/var det meste av norsk folkemusikk skrevet som dansemusikk, ikke musikk man egentlig hørte på, så det har sine begrensninger. Uansett hvor mye jeg liker uttrykket er det relativt få norske slåtter jeg finner som jeg virkelig liker. Da en kompis derimot viste meg Nils Økland følte jeg med én gang at en brikke datt på plass i mitt musikalske univers; her var en musiker som stod med begge bena godt planta i folkemusikktradisjonen, men som samtidig gjorde sin helt egen musikk ut av det. Den ene plata hans heter jo Monograph, så bandnavnet vårt er jo til dels en ode til musikken hans. Noen av låtene hans så herlig sørgelige. Det har alltid fascinert meg i musikk. Jeg er en relativt glad kar, men musikk som klarer å beskrive sorg og smerte har alltid tiltrukket meg. Må spesielt nevne låta hans Avminnast. Når jeg tenker meg om er ikke uttrykket der veldig ulikt de (for meg) beste minuttene med musikk hos Godspeed; de siste to minuttene av låta Antennas to Heaven.

Dere nevner også canadiske Godspeed You! Black Emperor som en viktig påvirkning på Monograf. Hva er det som er så forlokkende med musikken til GY!BE? 

Åh, det er så mange ting! Det aller viktigste at de tidlige platene er så vanvittig godt komponert. Alle instrumentene er veldig godt utnytta, og hvert eneste et av dem spiller minneverdige melodier i ett sett. Jeg skjønner ærlig talt ikke hvordan de har fått det til! Samtidig tar de seg dødsgod tid, og lager det man kan kalle “kunstmusikk” uten at det blir pompøst og selvhøytydelig. Noen ville kanskje kalt de lange lydlandskapspartiene kjedelig, men jeg elsker variasjonen og stemninga det skaper. Så ambisiøst og unikt. Det er musikk man kan høre på mange, mange ganger og fremdeles oppdage nye ting, uten å bli lei. Uttrykks/imagemessig er det en også en herlig autentisitet over det hele. De står ikke på scena og gjør seg til, og musikken viser et engasjement og omtanke for andre.

Med “Nadir” stiller dere en del politiske spørsmål. Hvordan stiller dere dere til det politiske innholdet på for eksempel platene til Godspeed? Har dere hentet inspirasjon fra også det tekstlige og tematiske til det bandet?  

På en måte kan man si at GYBE er (bevisst) utydelige om nøyaktig hva de mener. Jeg digger det politiske engasjementet deres, og den er jo en av grunnene til at musikken er så engasjerende, men samtidig er jeg usikker på hvor enig jeg ville vært med dem i en diskusjon om verdens tilstand. Man kan lese mye inn i musikken deres, og jeg tror etter hvert som jeg er blitt eldre at jeg har sett mer av de anarkistiske elementene, og det er ikke en ideologi jeg deler. Jeg er mer for å forbedre det vi har enn å rive ned og starte fra bunnen av. Samtidig tror jeg også vi har mye til felles. Farene ved multinasjonale selskap og deres jag etter profitt over menneskers og naturens ve og vel, problemene med kapitalismen, følelsen av å være et utskudd, og presset ved å prøve å følge idealene sine i en rimelig nådeløs verden, blant annet. De skrev en gang i et intervju “Music should be about things that are not OK, or else shouldn’t exist at all.” Det er kanskje litt ekstremt, men jeg føler det satte ord på hva jeg selv tenkte Monografs musikk skulle være. Samtidig kom det én låt på plata vår om ting som faktisk er bra i verden! Låta Intermission kom med helt til slutt, etter at alle andre låtene var ferdige, men jeg følte den måtte med. Ble kanskje en motreaksjon mot mørket på resten av plata. Det er viktig å sette pris på det som faktisk er bra i livet. Følte det var viktig å si dét og.

Bandet feirer utgivelsen med konsert på Revolver 05. mars

MONOGRAF PÅ TIGERNET

NILS ØKLAND PÅ TIGERNET

Tigertips: Golden Oriole – Golden Oriole II

Drid Machine legger lista høyt for de mer speisa avkrokene av anno domini 2019 med denne: nemlig, endelig, LP-utgaven av den siste Golden Oriole!

Golden Oriole skyter gullfuglen nok en gang på andrealbumet. Det er umiskjennelig dem her også, men de tøyer tålmodigheten til lytteren enda lenger enn på den sterke 2017-debuten.
Raskere, tverrere og mer insisterende enn før.

Arven fra gamlebandet Staer ligger fortsatt og ulmer bak de spretne låtene på II, men det er tydelig at Golden Oriole er i ferd med å seile ut av farvannene til forgjengeren og finne et enda mer særegent sonisk angrep.

Liker du Moon Relay, Dammit I’m Mad eller Horacio Pollard er dette et sikkert kjøp!

GOLDEN ORIOLE PÅ TIGERNET

MER FRA DRID MACHINE

Ukas Konkurranse: Sisters of Mercy

Den slibrige slageren “First and Last and Always” kom ut denne uka i 1985. 34 år siden, altså – ett år eldre enn Jesus, og for mange såkalte frakkiser er nettopp denne skiva for en slags Messias å regne.

Lenge før AI ble et gjengs debattema i riksaviser og nettblogger, hamret Doktor Avalanche hemningsløst gjennom nådesøstrenes melodramatiske komposisjoner. Frontfigur Andrew byttet ut sitt erkeengelske etternavn “Taylor” med det langt mer mytiske “Eldritch”, Lovecraft-engelsk for en slags krysspasning mellom “lumsk” og “snål” – samstundes som svarte (og mer metallisk anlagte) engler både her hjemme i Skandinavia og lenger nord i Storbritannia gjennomførte en lignende forkastning av sine fødenavn.

Lovecraft-linker og psevdonymer på både høyst levende frontfigurer og høyst mekaniske trommeslagere er betegnende for mørket som venter bak musikken. Narkomisbruk, forfalne forhold på både hjemmebane og i Thatcher-Storbritannia, for ikke å snakke om signaturlåta “Marian”, der teksten angivelig ble skrevet på ti minutter.

Sisters of Mercy besøker Oslo på den mest passende årstiden, nemlig i høst, nærmere bestemt lørdag 28. september på Rockefeller. Vi har et par billetter å dele ut til en heldig frakkis der ute, og det eneste du trenger å gjøre for å bli med i trekningen er å gå inn på dette innlegget på Facebook og fortelle oss hvem din favorittsøster er!

Sisters of Mercy på Tigernet

Vinner trekkes 29. mars.