Nettbutikken

UKAS KLASSIKER: ULVER – NATTENS MADRIGAL

Skrevet 22. april, 2016 av

ulver

Ulver er utvilsomt det bandet som har kommet ut av den norske black metal-scena, som har eksperimentert mest hemingsløst og som har kommet best unna med det. Vi snakker lydinstallasjoner, filmmusikk, P2, bestillingsverk, Sunn O))), poesi og en rekke andre greier som nok neppe sto på på sjekklista da de aller første kvistete tenåringsguttene spjåka seg ut med kapper og sverd, og vimsa rundt i den norske småskogen med Bathory-kasett på walkmanen.

Nylig kom blei de tre første albumene trykt opp på vinyl, og når Tiger denne uka skulle plukke ut en klassiker, kunne egentlig loddet falt på hvilken som helst av dem, på tross at de alle er forbausende ulike hverandre. «Nattens Madrigal» fra 1997 er nok den som er nærmest det hverkvinnsen/mannsen forbinder med Den Gamle Skolen; fresende og tildels uforståelig vokal, lynkjapp tromming, frentisk riffing og minimal produksjon, som likefullt låter storslått,. Plata består av åtte hymner, dedikert til «ulven i manden», og sjøl om det kreves endel gjennomlytninger før tekstene framtrer tindrende klart, kan raskt fornemmes hentydninger til eviggrønne temaer som vandøde vesner, skau og generell djevelskap. Det er essensen av norsk black metal og det er dritfett.

ULVER PÅ TIGERNET

Sug litt på åpningssporet:


TIGERTIPS: TUSMØRKE – FØRT BAK LYSET

Skrevet 22. april, 2016 av

Tusmørke-Ført-Bak-Lyset-2016

For tjue år sida eller så, var undertegnede på en støttekonsert for eller mot noe, i Grenlandsområdet. Etter fem-seks hardcoreband som spilte halvannetminutts-låter om dyrs frigjøring kom noen langhåra folk på scena og bare: «Denna låta er tilegna Albert Hoffman». Så dundra det løs med en episk og kjempelang jam-aktig sak med fløyter, flerstemt vokal og i det hele tatt generell kulturkræsj, med henhold til resten av crowden.

Dette var gruppa med det ubeskjedne navnet Captain Cumulonimbus and his Wonderous Cloudship, og som må sies å ha vært en forløper til det som skulle bli Tusmørke. Er det noen som opplever en velfortjent hype er det dette firkløveret, som har fulgt loven om å gjøre sin vilje, og ingen annens, hele veien.

For de uinnvidde var lett å gjøre narr av dem en stund, der de fortsatt sto med kutter og progkomp -men uten gitar – og messa på norsk om babylonske guder, psykedeliske åpenbaringer og heksekunst. Men for stadig flere begynte det å sive inn at dette ikke bare er corny, det er også sjeldent intelligent, velgjort og helstøpt.

«Ført bak lyset» er bandets tredje fullengder – på relativt kort tid, tatt i betraktning ambisjonsnivået og at det har dryppa både tolvtommere og splitskiver i mellomtida. Mye er uforandra fra den gangen i Porsgrunn på nittitallet, men denne gangen tar også bandet noen tekstmessige sveip ned fra astralplanet til det som for mange forstås som nokså profane aktiviteter i umiddelbar nærhet, så som skitur i Nordmarka og kjeltringvirksomhet på Grønland. Fortsatt svinger det som helvete. Visst ligger det en søtlig eim av 60/70-tall over det, men mer Coven enn Love, mer Black Widow enn Jethro Tull. Både produksjon og musikalske referanser er på sin side høyaktuelle for 2016; jvf forøvrig coveret. Og hør på det der basspillet, for faen! Tiger anbefaler hele katalogen.

TUSMØRKE PÅ TIGERNET

Smakefulle biter av den nye skiva ligger spotify osv, men et gjensyn med Offerpresten fra 2013 er en passe måte å tune inn på:


UKAS ALBUM: HALF JAPANESE – PERFECT

Skrevet 19. april, 2016 av

halfjapanese_perfect_edit

Det er ingen som er en gøyere kompanjong å gå seg vill i hodet sitt med enn Half Japanese, og «Perfect» åpner opp enda flere ukjente hjertekamre.

Det er snaue 40 år siden Fair-brødrene fra tulletettstedet Uniontown plukket opp gitarene sine, lot være å stemme dem, og la ut på en gigantoman lo-fi-hurratur i form av trippeldebutalbumet «1/2 Gentlemen/Not Beasts».

Siden har medlemmene flydd inn og ut gjennom svingdøra, men visjonæren Jad Fair står fjellstøtt. Ikke bare som leder av bandet, men som premissleverandør på fagfeltet kverning av krisp, psykotisk lo-fi. «Det derane e nåe helvedes leven», som de sa i Flekkefjord.

På «Perfect» spriker det her og der som en gammel hissig jukeboks. Den første melodien i tittellåta høres nesten ut som en nasjonalsang, og på åpneren «That is That» høres det faktisk ut som Jad omsider har lært seg en powerchord, selv om han sverger til at «the only cord I know is the one I plug into the amp». Garageriffet i «Hold On», snakkesynginga og gospelcountrytonene i «You And I». Og dette er bare i løpet av de første fem låtene! Du er ikke halvveis enda en gang.

Vi har spilt skiva taktfast helt siden release i januar, og sitter og ruger på de siste to eksemplarene nå. Liker du nynnende skrangling i øret? Knytt joggeskoa og meld deg i sjappa sporenstreks – eller kjøp vidunderet på Tigernet!

Sjekk ut generasjon perfekt virtuelt:


TIGERTIPS: FOX DEVILS WILD – THE BEAT OF CONFORMITY

Skrevet 7. april, 2016 av

foxdevil

Dæsken, hva var det som traff oss der? Fox Devils Wild er et band det har vært mumla om rundt i det underste av undergrunnen et par år, men det er først nå det endelig stakk et skamklipt hode opp til oss her på gateplan og overleverte oss noen eks av tyskernes blodferske The Beat Of Conformity. Og for en fest av ei skive! Tenk at noen streetpunks på et eller annet vis har rappa synthen til Gary Numan. Siden øver de passe mye og lager dans i kjelleren på det okkuperte huset de bor i, med en form for – øh – «old school-new wave», som uomtvistelig henleder tankene på det gærneste fra Forbundsrepublikken på starten av åttitallet, samtidig som det svinger fett, og til overmål låter relevant for 2016.

The Beat Of Conformity gjør at du både vil slåss og kline, og som seg hør og bør er den innspilt et band som veit hvem som fortjener en koz og hvem som fortjener et klapz. Skiva er gitt ut med tung assistanse fra Oslo-labelen Byllepest, som alltid har vært flinke til å hente fram svært varierte greier fra DIY/anarkopønk-scena i Europa; det være seg hviterussisk grindcore, kroatisk punk´n´roll, irsk crust eller som nå: herlige Fox Devils Mind.

På Tiger kjente vi ikke vår besøkelsestid godt nok når de gjesta Barrikaden ifjor høst; og mens vi venter på at gode krefter skal skipe dem tilbake til byen for en ny konsert går vi agurk til denne plata.

FOX DEVILS MIND OG ANDRE KULE BYLLEPESTGREIER PÅ TIGERNET

Skjønn tegninga med en smakebit fra forrige skiva her:


UKAS ALBUM: CULT OF LUNA & JULIE CHRISTMAS – MARINER

Skrevet 7. april, 2016 av

cultof_mariner
(Disclaimer: Ikke det at fotokunst er vårt spesialfelt, men det lysgreiene på coveret skal være sånn; vi driver og leser oss opp på astrologi og sfærisk musikk og alt sånn for å tolke det as we speak)

Umeå har produsert en MEGET pen rekke band de siste par tiåra. Meshuggah og Refused er de to åpenbare; men så har vi fuckings Cult Of Luna, et definerende post-metalband som gjerne nevnes i samma åndedrag som sjølveste Neurosis, og som i skrivende stund har holdt på i atten samfulle år. Etter å ha pakka og postlagt et tresifra antall kilo av denne plata til en utålmodig ventende fanskare over den ganske kloden, skulle egentlig mye tilsi at vi på Tiger er dritlei hele Mariner. Det er vi ikke. Den er jævlig bra.

I fjor høst digga vi hardcore-crewet Riwens The Cold (trykk
HER for å lese hva vi skreiv om den). Der var sterke krefter fra Månekulten tungt involvert, og seinere på året kom en delikat split-12er med alliansepartnere fra det svenske nord, The Old Wind. Og i et par år har vi nidigga Vertikal, sammen med en jevn strøm av godfolk i sjappa som tropper opp for å sikre seg sitt eksemplar.

På Mariner gjør bandet en feit og overraksende genistrek ved å involvere den fantastiske amerikanske vokalisten Julie Christmas, som de innvidde vil kjenne fra tidligere band som Made Out Of Babies, Battle Of Mice, såvel som sologreier. Samspillet mellom Christmas og resten av bandet, ikke minst med sanger Johannes Persson, låter kuler og krutt. Det er desperat og utfordrende, men vakkert. Sludga og dvelende, men aldri monotont; låtene er bemerkelsesverdig variert. Det bys på en ildstorm av riffing og spinnvilt komp, der kaoset truer, men hvor Cult Of Luna & Christmas hele tida har full kontroll. Og produksjonen er plettfri.

Skiva kommer i opptil flere farger og innpakninger, og vi anbefaler at folk som liker metalen sin tung som uran går til anskaffelse av iallfall én variant!

CULT OF LUNA PÅ TIGERNET

Jammen så hør den låta under da!


UKAS KLASSIKER: AU PAIRS – PLAYING WITH THE DIFFERENT SEX

Skrevet 7. april, 2016 av

aup2
Etter at første-bølgen av punkere hadde rast litt fra seg og / eller lært seg å spille, kom nye lyder til. Vi har trådt inn i post-punken og nyveiven er født. De fleste har kjennsap til de aller største navna, som Television, Public Image Ltd og Gang Of Four, men ei gruppe innafor denne tradisjonen som har fått ufortjent lite oppmerksomhet i ettertid er Birmingham-bandet Au Pairs.

Bandet var knallhardt politisk, med den markante frontfiguren Lesley Woods som en høylydt uttalt feminist og åpent skeiv. Tekstene omhandla touchy temaer, fra seksuelle spørsmål til ramsalt kritikk av den britiske regjeringas framferd mot opposisjonen i Nord-Irland. Og med all ære og respekt til samtidige band som artikulerte dette i slagordsform og med fire flate – Au Pairs´ skiver er av et helt sjeldent utsøkt kaliber og med viktige og frigjørende elementer av humor og håp, både hva angår form og innhold. Om en sjekker ut låter som Unfinished Buisness og Come Again, så skjønner en garantert hva vi mener.

Bandet ga ut kun to fullengdere før dansen var over i 1983. Begge er veldig bra, men vi på Tiger holder en liten knapp på den hakket mer spretne debuten Playing With The Different Sex fra 1981, som denne gang stikker av med det gjeve trofeet Ukas klassiker fra oss.

AU PAIRS PÅ TIGERNET

Can you dig it?