Nettbutikken

Ukas Jubilant: Haust – Ride the Relapse

Skrevet 14. juni, 2018 av

Tenk at det har gått ti år siden den første Fysisk Format-langspilleren ble utgitt. Det er heller ingen sped begynnelse, for Haust-debuten «Ride the Relapse» la grunnlaget for en helt ny, malevolent misdannelse av punk, noiserock og metal. En oppskrift som en drøss band i undergrunnen har tatt til seg siden, uansett avskygning av den etter hvert så svære hardcore-paraplyen.

Et sånt jubileum går selvfølgelig ikke forbi i stillhet. Snarere tvert imot, siden Haust-besetningen av 2008 gjenforenes for én kveld for å spille plata i sin helhet. Dette skjer førstkommende lørdag, 16. juni 2018, under Fysisk Fest på Blitz. Facebook-event her.

Og, forresten? Det er kun ett eks igjen av Ride the Relapse på vinyl.

HAUST – «RIDE THE RELAPSE» PÅ TIGERNET

Stikkord: , , , , ,


Sjappesnakk: Kjetil fra Akrasia

Skrevet 13. juni, 2018 av

En av de mest trofaste leverandørene av undergrunnsgull til Tiger er punk-labelen Sjakk Matt. De har bl.a. sluppet godsaker som Kolokol, The Ødeleggers og Blood Suckers.
SJAKK MATT PÅ TIGERNET
Nå har de et debutferskt band i stallen: Akrasia. Vi tok en prat med Kjetil i bandet.

Hei Kjetil og grattis med utgivelsen av Akrasia skiva! Du har jo vært med i flere fine band oppigjennom – Knuste Ruter, Dishonorable Discharge, Summon the Crows for å nevne noen – hvordan skiller Akrasia seg fra de andre?

Takker! Det har vært en tidkrevende prosess, men digg å endelig få den ut på vinyl! Akrasia er definitivt et annet dyr enn de banda du lista opp der, vi fokuserer mer på stemning og atmosfære enn å komme først i mål. Med Dishonorable og Summon nådde de absolutt lengste låtene knapt forbi 3-minuttersmerket, i Akrasia er de korteste låtene like lange som det.. Veit ikke om det er jeg som har blitt treigere med åra, men det kjennes rett for musikken vår. Vi har ikke nødvendigvis flere riff og partier, vi bare tar oss bedre tid med dem. Hvis jeg skulle trekke en tråd fra de andre banda, så er Akrasia ganske nærme hvor jeg personlig ønska å gå med Summon the Crows før vi dro inn årene i 2013: Tyngre, mer psykedelisk og mer inspirert av kosmos.


Kan du fortelle litt om de andre medlemmene i bandet og hva som fikk dere til å starte band sammen?

Vi er en brokete internasjonal gjeng. Mirko (vokal) og Carlo (bass) er fra Italia, Niina (synth) er fra Gøteborg og jeg (gitar/samples) og Snorre (trommer) er fra Vestfold. Vi har mye forskjellige interesser, men deler en kjærlighet for mørk musikk. Crust, goth, hardcore, punk rock, heavy metal, synth, post-punk, you name it..

Bandet blei til da jeg og Carlo møttes på en fest våren 2014 og fant ut at vi begge var hypp på å starte skikkelige crust-band. Han hadde allerede Mirko med seg på ideen om å starte noe inspirert av Amebix og Hellhammer, og jeg hadde en idé om å samle folk til et band med utgangspunkt i Amebix og Misery. Mirko var ikke der, men jeg kjente han fra før blant annet som bartender fra Unholy, og fra forskjellige fester. Carlo hadde nettopp flytta hit fra Roma og snakka veldig lite norsk og engelsk, og jeg enda mindre italiensk, men etter noen timer ble vi enige om at det var en god idé å slå sammen prosjektene.

Den første tida var det mest jeg og Carlo som møttes, drakk og skrev låter, og Mirko var med i blant. Det var selvfølgelig enklere å kommunisere med en italiener med 10 år i norge til stede, men selv når Mirko ikke var der fant vi ut at vi kommuniserte bra med nok «smøring» innabords haha..

Helt siden første gang jeg så Terrorstat live nyttårsaften 2013 hadde jeg vært hypp på å få med Snorre i et band, og utpå høsten greide vi å overtale han til å bli med. Det tok litt tid å få han til å sakke ned til tempoet vi var hypp på, men til slutt hadde vi et velfungerende band. Høsten året etter ble Niina med da vi skjønte at vi trengte en egen person til å spille synth, og Akrasia var komplett.

Jeg har hørt skiva bli omtalt som «Space Crust», jeg blir litt sulten av den tittelen. Det sier kanskje mest om mine matvaner, eller? Kan du fortelle litt om stil og soundet og hvordan dere kom frem til det? Er det noen band eller «tradisjon» dere ser dere selv som en forlengelse av?

Er det stjernepizza du forestiller deg da eller? Prefikset har vi lagt til selv siden vi henter mye inspirasjon fra science fiction, kvantefysikk og kosmologi så vel som det okkulte og mystiske. Vi mennesker er så jævlig små og ubetydelige. I den store sammenhengen betyr ingenting vi foretar oss noe som helst. Samtidig er vi universer i oss selv. Det er derfor coveret på skiva vår er et landskap av spermier på en eggcelle mot en en close-up av stjernene i Andromeda-galaksen som bakgrunn. Det mikroskopiske livet mot den makroskopiske tomheten og ilden.

Det er en tradisjon som gjelder: gammel, tung, møkkete crust og band som Amebix, Antisect, Misery og Hellhammer/Celtic Frost. Vi spiller skitten, metallisk punk. Vi forsøker å holde det primitivt og suggererende. Isteden for å plagiere gamle band henter vi inspirasjon fra alt fra Chrome og Hawkwind via Killing Joke og masse gammel goth, punk, rock’n’roll og metal til mer ekstreme band som for eksempel GISM, Discharge, Crow og Dystopia og skaper en mørk og brutal atmosfære. Det er mørkt og tungt, men ikke doom, sludge eller stonerrock. Vi er først og fremst et punkband. Et jævlig tungt og høylytt punkband.

Hvilken effekt ønsker du at albumet skal ha på folk?

Hvilken effekt musikken har på oss er viktigere, men jeg håper den effekten smitter over på lytterne. Vi går all in. Jeg håper det får folk til å kjenne på og verdsette sitt indre mørke, men også at folk lar seg rive med.

Hvis du skal trekke frem ett norsk band eller artist som du synes fortjener mer oppmerksomhet, hvem er det?

Oss! Hahaha! Jævlig vanskelig spørsmål egentlig, siden jeg sjelden tar meg råd til å dra på annet enn DIY pønk-konserter i Oslo.. Fra den scena kan jeg nevne gode gamle Dødsdømt fra Horten som er i gang igjen og er bedre enn noensinne. Negativ og Purple X har vel de fleste som er i scena hørt om, men syns de fortjener all oppmerksomheten de får. Ellers finnes det garantert noe skikkelig bra weirdness der ute som jeg ikke har fått med meg fordi de ikke får mer oppmerksomhet!

Du har jo jobba på Tiger i hine hårde dager (årstall??) kan du gi oss 3 skiver fra den perioden som låter like godt idag?

Det var vel ca. 1997-99 tror jeg. Ikke den beste perioden for musikk ever, så jeg trengte litt betenkningstid for å komme fram til svara her. Jeg syns fortsatt alt His Hero Is Gone gjorde holder seg bra, og husker godt gåsehuden jeg fikk da vi pakka opp deres andre album Monuments to Thieves LP og jeg løp opp i sjappa og satte den på grisehøyt! Jeg har jo til og med tatovert en linje fra den skiva. En litt bortglemt perle fra samme tida som jeg har dratt fram igjen i det siste er engelske Ebola sin Imprecation 7″. Superkjapp, superpolitisk og ekstremt aggressiv britisk hardcoregalskap på Flat Earth. Folk som liker fastcore og power violence burde søke opp denne. Særlig den siste låta, en hyllest til EZLN-geriljaen med piano-breakdown og episk synth er fantastisk!  Mer relevant i forhold til Akrasia er Misery sin Next Time 7″ som kom rundt samme tida. For meg noen av de beste låtene deres og den ultimate crust-lyden i all sin underproduserte skitne prakt.

Stikkord: , , , , ,


Sjappesnakk: Sex Judas

Skrevet 25. mai, 2018 av

Foto: Anthony P. Huus

Ost&Kjex-halvdelen Tore Gjedrem har ikledd seg mer skamløse og vulgære farger enn noensinne gjennom aliaset Sex Judas. Nå er den skummende, svulstige debuten her: «Go Down Judas» er klar for å dra deg med ned i kjelleren. Vi tok en kjapp kikk ned i avgrunnen gjennom en sjappesnakk med Tore.

Sex Judas høres ut som litt av en livsnyter, men er det en svikefull livsnytelse? Er det hanegal og blodpenger involvert?

For 30 sølvpenger er jeg klar for på gjøre det meste. Fordelen med å være en tegneseriefigur er at jeg kan skrape innvollene opp fra den blodrøde marken i Hakeldama, pakke ned galgen og begynne på nytt dagen etterpå. Nesten som Jesus, men bare nesten.

Hvilken effekt ønsker du at albumet skal ha på folk?

Glede og forvirring samt en lett heving av libidoen.

Hvis du skal trekke frem ett norsk band eller artist som du synes fortjener mer oppmerksomhet, hvem er det?

Det kommer så mye bra norsk musikk om dagen at dette blir vanskelig, må nesten nevne et par.

Flammer Dance Band slipper sitt debut album førstkommende lørdag på No. 53 på Grønland. Herlig afrobeat-inspirert dansemusikk som låter totalt unorsk, men samtidig kunne det bare vært laget på Grønland, Oslo.

When – En skjult perle i det norske musikklandskapet er diskografien til Lars Pedersen aka When. Den perfekte miks av psykedelisk, pop og lydkunst.

Charlotte Bendiks – Charlotte er virkelig i ferd med å gjøre seg bemerket verden over med sine magiske og kunstneriske klubb-låter. Anbefales på det sterkeste. Sjekk mini-lpen «Hidden Tracks».

Virus – Mine tidligere bandkollegaer Einar & Calle har laget et lite beist av et prosjekt med avant metal-bandet Virus. Elsker dette, får tankene til å vandre til Canadas undervurderte Voivod.

Øyvind Morken – En drøyt bra dj med øre for musikkhistorien og det uvanlige. Følg nøye med på dj-mikser og kommende utgivelser. Rå fyr.

Hva er Sex Judas’ topp 3 platetips for syndige sommernetter?

R. Kelly – Chocolate Factory – Jævlig fyr, drøyt bra plate.

Kid Commando – Holy Kid Commando – En personlig favoritt med Joakim Nordwall (Skull Defects / Ideal Rec.) i spissen. Tankene går tilbake til en uforglemmelig konsert på den nedlagte Osloklubben Killyrego. Sigg på fortauet i Storgata etter konserten. Gjennomsvett og glad. Sommer i Oslo.

Cluster – Sowiesoso: En kraut-favoritt proppfull av de romantiske strømningene en ofte finner i tysk elektronisk musikk. Og som vi alle vet kan jo romantikken være full av synd. Bare å legge seg ned på piknik-teppet og la fantasien vandre.

SEX JUDAS – GO DOWN JUDAS PÅ TIGERNET 

Stikkord: , , ,


Tigertips: Beach House – 7

Skrevet 25. mai, 2018 av

Etter noen års stillhet slår Beach House tilbake med sitt sjuende(!) album, 7 – og for en fryd det er, nok en gang. Er det et band som klarer å mane fram eufori og melankoli i ett og samme øyeblikk, så er det denne duoen fra Baltimore.

Denne gangen er det ikke like fløyelsmykt og krystallklart som på de foregående seks platene, det virker mer som at en tåke har lagt seg over det umiskjennelige soundet deres. Mer shoegazing og space-leking enn før, muligens? Kanskje ikke så rart når Peter Kember (Spacemen 3, Spectrum) er involvert på produksjonssida.

BEACH HOUSE – «7» PÅ TIGERNET

 

Stikkord: , ,


Ukas Album: Torg – Palms, Beaches, Dreams

Skrevet 25. mai, 2018 av

Når en bråte medlemmer fra Ich Bin Nintendo, Broen, Skadedyr og Monkey Plot (og en drøss annet) har startet storband, da hører man etter. De har møttes på et torg av inspirasjon og smeltet sammen alt til hengslete og fokusert pop-jazz slik bare denne gjengen kan.

Utgitt på Earthly Habit, et nytt plateselskap som henter navnet sitt fra en låt av et annet tilknyttet band (Girl) og som kommer til å servere oss en serie unike (og sannsynligvis usedvanlig bra) greier framover.

Torg – «Palms, Beaches, Dreams» på Tigernet 

 

Stikkord: , ,


Preorder: Sleep – The Sciences (LTD Grønn vinyl)

Skrevet 11. mai, 2018 av

Strengt eksklusiv indie-versjon av den nye plata til en all time favoritt her hos Tiger: Sleep! Kun 1200 eksemplarer trykkes opp av denne, og den distribueres kun til utvalgte uavhengige platesjapper i hele verden. Vi er stolt over å være en av disse sjappene. Her er det lurt å være tidlig ute med bestillingen.

Forhåndsbestill «The Sciences» hos oss her 

Stikkord: , , , ,


Ukas Album: Laurits Mosseby Orkester – Our Greed

Skrevet 11. mai, 2018 av

Haldenser og bassistbauta Laurits Mosseby (du vet, han med OFF!-capsen i Göttemia) kliner til med ny plate, og denne gangen med eget navn på omslaget. Dette orkesteret serverer deg melankolsk bygdeindierock, med tydelige nikk til både Dead Moon, Dinosaur Jr. og Elliott Smith.

«Our Greed» på Tigernet

Stikkord: , , ,


Sjappesnakk: Haraball

Skrevet 20. april, 2018 av

Femmerbanden Haraball fra Kongsberg slår tilbake med album nummer tre på Fysisk Format: HYPNO!

De to første skivene ble hyllet av punkpresse verden over for sin nådeløst presise og kjappe hardcore, men denne gang blir lytterne utsatt for en litt annerledes musikalsk reise. Vi tok en prat med bandet om blant annet det.

Nå er «Hypno»-plata ute, og etter sigende har dere skrelt bort «alt som låter hardcore». Hvorfor ble dere lei hardcore?

Hmm.. Vi er vel ikke «lei hardcore», men lei av å lage hardcore. 2 LP’er og to 7-tommere er jo mer enn de fleste bra hardcore-band lager, og det er vel en grunn til det. Vi begynte å kjede oss og da kan det skje bra ting.

Blir ikke lei av «Pick Your King» sjueren til Poison Idea, for å si det sånn. Men jeg må innrømme at jeg har kuttet ned på doseringene. Det ville egentlig vært fjernere om denne plata ikke var et brudd med det gamle. Da hadde det vært noe alvorlig feil med oss, og anmelderne ville spurt seg om dette er et rop om hjelp.

Den plata her føles litt som når du har holdt deg til øl et par års tid, og så blir du blasta på rødvin. Du blir enda fullere, og det er «stylish» i tillegg!

Hvis dere skal trekke fram ett norsk band som fortjener mer oppmerksomhet, hvilket er det?

Plumbo? Men da oppmerksomhet fra myndighetene. Det finnes noen låste, lydtette kjellere fulle av hemmeligheter til det bandet der. Da kunne vi overtatt bandbussen deres. Eller, nei, æsj, glem det.

Det er litt pussig at Plumbo har tatt tilbake ordet Haraball. Vi tok det fra bygda, ironisk, også kommer bygda og tar det tilbake. Og en annen ting, han Plumbo-fyren fikk jo besøk av et spøkelse når han satt på dass. En gammel dame med langt hår som han spurte om han burde satse på musikken, og hun svarte ja. Det er jo sånne ting Hypno-lp’n handler om.

Ikke at vi bøyer oss i støvet akkurat, men likevel.

Hvilke skiver har inspirert den nye vendinga i Haraball-soundet?

Masse proto-punk og rar punkrock. Killed by Death, Rikk Agnew – All By Myself, Crisis, Wipers, Screamers – live at mabuhay gardens ’78, The Fall – Hex Enduction Hour, Rocket From The Tombs.

Haraball – «Hypno» på Tigernet

 

Stikkord: , , , ,


Sjappesnakk: Ann Kristin Traaen fra Dark Times

Skrevet 13. april, 2018 av

Det er ikke hver dag Dark Times kommer med noe nytt, men når de først kryper ut av sitt Black Hole Crew, bør alle med sans for melodiøs og mørk punk spisse ørene. Plata «Tell Me What I Need» er ute i disse dager, og makta er herved demonstrert, nok en gang. Gitarist og vokalist Ann Kristin Traaen stakk innom sjappa og vi tok en kjapp prat med bandet.

Gratulerer med ny plate! Den heter «Tell Me What I Need». Hva ligger bak tittelen?

«Tell Me What I Need» har en slags tredobbel betydning. For det første viser tittelen til en generell usikkerhet som preger mange i den typen samfunn vi lever i, for det andre viser den til at veldig mange nettopp prøver å fortelle oss hva vi trenger, uten at vi ber om dette. Dette kan kanskje særlig gjelde unge kvinner. Men for det tredje, kan spørsmålet leses som en slags utfordring, i lys av de to første tolkningene – fortell meg hva jeg trenger en gang til, og se hva som skjer.

Hvis du skal trekke fram ett norsk band som fortjener mer oppmerksomhet, hvilket er det?

Våre labelmates Outer Limit Lotus, som har et debutalbum på trappene. De er Norges beste liveband! Urbanoia, Mokri og Bag Boy fortjener også alt de kan få av oppmerksomhet.

Tre skiver som har inspirert albumet?

Det finnes ingen spesifikke album som har inspirert denne plata. Vi har bare aldri hatt noen mål om å høres sånn eller sånn ut – ikke at det fører til en eller annen ekstremt original sound. Vi er bare tre forskjellige mennesker som hører på en del forskjellig musikk, og så lager vi musikk sammen.

Skaff deg «Tell Me What I Need» på Tigernet her

Hør «Tell Me What I Need» på Bandcamp her:

Stikkord: , , ,


Ukas album: Death by Unga Bunga – So Far So Good So Cool OG Kosmik Boogie Tribe – We’re Not Here to Fuck Spiders

Skrevet 6. april, 2018 av

Da vi skulle sette Ukas album for denne første inntredenen i april, ble det vanskelig. Tigerens fire rockepoter trampet i takt, men det var en plate per hjernehalvdel. For akkurat i dag er det gode kår for riffrocken, uansett form og farge.

Fredagens dobbelkalas er nemlig tonesatt av nye plater fra allerede gode kjenninger i Death by Unga Bunga og Kosmik Boogie Tribe – førstnevnte har blitt rockens Cuba Libre, mens sistnevnte perfeksjonerer rockens Ringnes pils. Begge klokker inn på 33 minutter, begge spilles på 33 rpm glinsende vinyl. Vi hoier et drithøyt JA TAKK til begge!

Death by Unga Bunga – So Far So Good So Cool på Tigernet

Kosmik Boogie Tribe – We’re Not Here to Fuck Spiders på Tigernet

 

Stikkord: , , , ,